«Kunstfeltet er i økende grad blitt strømlinjeformet og kommersialisert,» konstaterte kunstkritikeren Marit Paasche for noen år siden. Denne kommersialiseringen blir stadig tydeligere innenfor de fleste kunstområdene, og spørsmålet er hva slags konsekvenser det bør få for kritikken.
Et annet slående trekk er at stadig flere kunstuttrykk overskrider forestillingen om et kunstverk som kan anmeldes ut fra gitte kriterier. Rammene og betingelsene rundt objektet kan være viktigere enn objektet selv. I bildekunsten er for eksempel kuratoren i ferd med å bli mer betydningsfull enn kunstneren. Kritikken kan selvsagt ikke se bort fra det.
Kritikken er på mange måter konservativ og henger igjen i den gamle autonomiestetikken, med forestillinger om at verket er «selvforklarende» og kan møtes og vurderes så å si «forutsetningsløst», riktig nok ved hjelp av etablerte estetiske kriterier. Det er en veldig nærsynt og naiv tanke, som ser bort fra de mange kontekster et verk eller kunstprodukt inngår i.
Kommerialisering og kynisk utnyttelse
Spørsmålet blir da hvilke kontekster som er relevante for kritikken. Kan kommersialisering være en relevant kontekst? Kan kynisk utnyttelse av andres elendighet være en kontekst? Kan misbruk av makt og roller være en kontekst? I så fall – på hvilken måte?
Tre eksempler kan tjene som illustrasjon.
Eksempel 1: Marianne Aulie har lenge utfordret med sine oljemalerier med banale klovner og seksualiserte selvportretter. Tilsynelatende er hun en kunstmaler som selger mange bilder i gallerier. Men hun er så mye mer: Hun iscenesetter seg selv og sin kropp i stadig nye situasjoner, i veldig kroppsnære og kostbare annonser med naive tekster, svømmende med lerreter og bare bryster og så videre. Noen, som kunsthistorikeren Stig Andersen, har kalt det «kort og godt bedrageri». Andre mener Aulies selviscenesettelser er nærmest geniale. For kritikken må det uansett få konsekvenser. Jeg vil hevde at det er umulig for en seriøs kritiker å vurdere Aulies bilder uten å sette dem inn i en (kommersiell?) sammenheng.
Eksempel 2: Teaterhuset Black Box viste for en stund siden Ola Jonsmoens «Tylldalspelet» med seks skuespillere fra Riga på scenen. Oppsetningen var støttet av Norsk Kulturråd. Så viste det seg at hele prosjektet på en ubehagelig måte inngikk i den aktuelle debatten om sosial dumping: skuespillerne tjente 30 kroner timen! «Pinlig, hårreisende», sa kulturrådets leder, og skuespillerforbundet raste. Jeg vil igjen hevde at det ville være kritikkfaglig uforsvarlig (og juks overfor leserne!) å anmelde forestillingen uten å ta med (den kyniske?) konteksten.
Eksempel 3: Christian Bjellands private kunstsamling «Øyenvitne» ble stilt ut på Lillehammer Kunstmuseum i 2006. Aftenpostens Lotte Sandberg pekte i sin anmeldelse på Bjellands betenkelige dobbeltroller som styreleder ved Nasjonalmuseet, kunsthandler og kunstsamler. Under tittelen «Samling og samrøre» hevdet hun at Bjelland befant seg «på mange sider av bordet».
Kunstkritikk på sitt beste
Man kan diskutere den formen Sandberg valgte (og den ble da også diskutert!), men spørsmålet her er om hun kunne ha anmeldt denne utstillingen uten å ta opp Bjellands rollekonflikt (og maktmisbruk?). Det tror jeg ville blitt helt feil. Noen har hevdet at hun burde ha anmeldt utstillingen for seg og så tatt opp rollekonflikten i en egen kommentarartikkel. Det synes jeg er å ufarliggjøre og innskrenke kritikken utillatelig.
Jeg er enig med Dag Solhjell, som nylig anmeldte Lotte Sandbergs bok om Nasjonalmuseet i Aftenposten; han kaller boken «kunstkritikk på sitt beste». Han skriver at Sandberg viser «at kunstkritikk med fordel kan være forbundet med journalistikk» og at «kunstkritikk også bør være institusjonskritikk».
Tiltredes!
Kunstens kommersielle betingelser
Kontekstualisering i kritikk har tradisjonelt dreid seg om bakgrunn, sammenlikning og historikk innenfor det aktuelle kunstområdet. Slik sett har kommersialisering ligget som noe utenfor, noe som er kunstkritikken uvedkommende.
Kulturviteren Anne-Britt Gran har hevdet at kommersialiseringen ofte har så stor betydning at den «slik sett blir en del av verket». Hun har tatt til orde for at kritikken må «innreflektere nye produksjonsforhold». Poenget hennes er at kritikken ellers vil «marginaliseres». Ved å trekke inn kunstens (kommersielle) betingelser, kan kritikken «bringes tilbake i begivenhetenes sentrum».
Ut fra dette har Gran foreslått en ny kritikertype som har en større mental radius som gjør henne i stand til å analysere også forholdet mellom kunstverket og produksjonsveven. Den nye kritikerrollen vil følgelig fordre et mot til å gå løs på for eksempel sponsoravtalers og markedsføringens betydning for kunstproduktet (når det er relevant, og det er det bare kritikeren som kan vurdere i det enkelte tilfellet).
Raske endringer i mediene får også (likeledes raske) virkninger for kritikken. Disse endringene handler først og fremst om Internettets betydning og mediehusenes mulighet til å spille på flere kanaler samtidig. I et tidligere avishus kan det bety en arbeidsdeling mellom papir og nett. Det vil ikke lenger være naturlig å publisere de samme kritikkene i begge kanaler. Aftenposten har allerede begynt å legge ut kritikker eksklusivt på nettet, og denne tendensen vil fortsette.
Kritikk på papir og på nett
Spørsmålet blir hva slags kritikk som egner seg best for henholdsvis papir og nett. Det vil avhenge av den publiseringsstrategi de flermediale redaksjonene utformer. Mye tyder på at de enkle produktanmeldelsene vil flytte fra papir til nett, ikke minst fordi det er så mange av dem.
Innenfor mange kunstområder er omsetningen av produkter som skal vurderes for anmeldelse doblet og tredoblet på kort tid. Allerede i dag er det et stort problem å finne plass til anmeldelsene på papir, og det går utover muligheten til refleksjon og analyse. Nettet har plass, og de anmeldelsene som først og fremst tjener som veiledning, vil trolig plasseres der.
Betyr det at den faglig kvalifiserte kritikken med utvidet kontekst vil dominere på papir? Kanskje i essayform og i større formater? Det er en mulighet. Papiret må by på noe annet enn nettet, for eksempel rendyrke leseropplevelse (gode skribenter) og være eksklusive (by på noe annet og annerledes enn det man finner andre steder).
På nettet kan anmeldelsen fort komme i klemme mellom lesernes egne vurderinger og journalistenes og anmeldernes (mer kvalifiserte?) meldinger. Nettet vil bli en smeltedigel for utviklingen av alternative kritikkformer. Men også nettet er et fordypingsmedium, og kritikken kan finne nye (og interaktive?) former som vi bare kan ane der.
To spørsmål på tampen: Torsdag 27. november 2008 var kritikken nok en gang oppe til diskusjon, denne gang på et åpent møte på Litteraturhuset, i regi av Norsk kritikerlag. Der innledet jeg sammen med blant andre Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen.
Han uttrykte skepsis til tanken om en utvidet (særlig kommersiell) kontekst, og hevdet at kunstverket må møtes på egne premisser. Men hva betyr det, Braanen, når verket så ofte er innviklet i slike kontekster? Er det ikke et romantisk og naivt utgangspunkt for en marxistisk (?) redaktør?
I debatten i Litteraturhuset formidlet Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Kröger utfordrende tanker om kontekstens nødvendighet, og fremmet blant annet et synspunkt om at kritikeren må stille ekstra strenge krav til bestselgere som er hausset opp av forlag og medier.
Hva legger hun i det? Betyr det å legge ulike kvalitetsstandarder til grunn? Eller rett og slett å innreflektere de kommersielle sammenhengene et verk inngår i? Hvordan vil hun gjøre det?
Jeg håper på svar fra begge to, slik at debatten om kritikken kan utvides – og konkretiseres!
Artikkelen er publisert i Klassekampen 4. desember 2008 under vignetten ”Med andre ord”. Teksten er basert på Jo Bech-Karlsens innledning under debatten «Kritikkens stilling i mediene», som Norsk Kritikerlag arrangerte i forrige uke.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
