Aktuell debatt:
Det burde være mange kvinnelige næringslivsledere i Norge. Sammenlignet med de fleste andre land er forholdene lagt godt til rette for å kombinere familieliv med ambisiøse karrierer.
Småbarnsforeldre har tilgang til støtte- og avlastningsordninger som er blant verdens beste. Den norske kulturen gir også rom for at kvinner viser lederskap. Blant annet er det både akseptert og vanlig med kvinnelige ledere i politikken.
Midt på treet
Norge har imidlertid ikke spesielt mange kvinnelige næringslivsledere. Internasjonalt befinner vi oss omtrent midt på treet.
Det er neppe tilstrekkelig å forklare dette med at norsk næringsliv har et spesielt sterkt «gubbevelde» eller at «Gutteklubben Grei» er mer rotfestet her. Land som Italia, Hellas og Tyrkia har langt sterkere patriarkalske tradisjoner enn Norge. Likevel har de flere kvinnelige ledere i næringslivet.
En viktig årsak kan være lave lederlønninger. Forholdet mellom lønnen til en leder og en industriarbeider er blant de laveste i Europa. For de fleste er det ikke så mye å vinne på å jobbe seg til topps i næringslivet i Norge. De som må ofre mange av livets goder for å bli ledere, vil derfor lett fristes til å gjøre noe annet.
Mye taler for at dette særlig gjelder kvinnene.
Kvinner forlater lederjobbene
Stort sett har kvinner og menn like gode sjanser til å avansere på lederstigen. Derimot er kvinnene raskere til å forlate lederjobbene når de først har fått dem. Årsaken er hverken barnefødsler eller utfrysning i miljøet.
Tvertimot.
Kvinner med små barn, og kvinner som møter motstand, har større sannsynlighet for å fortsette som ledere. Den viktigste grunnen til at de slutter, ser ut til å være at ledelse ikke er så «kult» som de trodde, og at det stjeler for mye av deres liv.
Ledelse er ikke bare status, makt og spennende nettverk. Hverdagen er fylt av mye administrativt «plukk».
Tidkrevende medarbeidersamtaler, detaljerte lover og regler, langtekkelige møter og respektløse medier reduserer handlefriheten og statusen. Slike forhold kan ikke uten videre defineres bort ved å kalle dem mannlige. De er en nødvendig del av alle lederes arbeidsdag. Møter blir ikke nødvendigvis kortere av å skje på kvinners premisser.
Menn har det enklere
Samtidig medfører lederjobber at man må gi avkall på mange av livets goder. Kvinner har mer varierte livsinteresser enn menn, og er oftere å se på kafeer, museer, utstillinger og i operaen.
Deres nettverk av venner er større og representerer en viktigere kilde til selvrealisering. Ledelse tar mye tid - også fritid - og vil lett gå på bekostning av slike goder.
Menn har det enklere.
De er mer ensporede, og får flere av sine behov oppfylt gjennom jobben. Det å lede har sannsynligvis en større verdi i seg selv for menn enn for kvinner.
Så lenge en lederjobb stjeler fra muligheten til å leve det gode liv, og ledergjerningen heller ikke lever opp til forventningene, må det fristes med en solid lønn. Likhetsnormer som holder lederlønningene nede, kan dermed forpurre bestrebelsene på å få flere kvinnelige ledere.
Lave lederlønninger bremser likestilling
Mot dette kan det hevdes at problemet ikke er lave lederlønninger, men at kvinnelige ledere diskrimineres og betales systematisk dårligere enn mannlige.
Imidlertid forsvinner det meste av lønnsgapet når det tas hensyn til at menn og kvinner leder forskjellige bedrifter og har ulike typer lederjobber. Blant annet leder kvinner jevnt over mindre bedrifter enn menn, og er oftere stabs- enn linjeledere. Det medfører mindre ansvar - og dermed lavere lønn.
Dermed ser det ut til å være lave lederlønninger, mer enn lønnsdiskriminering av kvinnelige ledere, som kan skape hindringer på veien mot økt likestilling.
Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 15. september 2008 under vignetten Gjest på mandag.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
