Aktuell debatt:
Den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen leverte 21. februar 2008 sin rapport om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn til Barne- og likestillingsdepartementet.
Som fagmedlem av kommisjonen kan jeg ikke slutte meg til flertallets tiltak for lønnsutjevning, og har derfor levert en særuttalelse med egne forslag.
Grunnen til dette er at den sannsynligvis beskjedne reduksjonen i lønnsforskjellene som kan oppnås med flertallets forslag, ikke står i forhold til at forslagene vil måtte innskrenke individuell og kollektiv avtalefrihet i lønnsdannelsen, føre til statlige inngrep i familieforhold som hører privatlivet til, og skape byråkratiske kontroll- og tilsynsordninger som vil hemme bedriftene i å arbeide målrettet med likestillingsspørsmål.
Komplisert samspill og målkonflikter
Tiltak for å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn må forholde seg til et komplisert samspill mellom enkeltpersoners utdannings- og yrkesvalg, lønnsforhandlinger i arbeidslivet, private beslutninger om omsorg for barn, og utviklingsprosesser i bedriftene.
I dette samspillet oppstår det målkonflikter og vanskelige avveininger.
På den ene siden er det bred enighet om at partene i arbeidslivet skal ha ansvar for lønnsforhandlinger, at individer skal ha stor innflytelse på egen livsførsel, utdanning og karriere, at beslutninger om arbeidsdeling i familier og par hører privatlivet til, og at bedriftene skal ha stor autonomi i spørsmål om hvordan de skal utvikle og utnytte sine ressurser.
På den annen side kan ønsket om å ivareta viktige samfunnsinteresser, eksempelvis i form av likestillingspolitiske mål om lønnsutjevning, rettferdiggjøre demokratisk forankrede inngrep i både lønnsdannelse, omsorg for barn, og bedriftenes disposisjoner.
En måte å avveie slike hensyn på er å spørre om lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er så omfattende og har så uakseptable årsaker, at de rettferdiggjør statlige inngrep i forhold som i utgangspunktet bør overlates til private beslutninger, til partene i arbeidslivet, og til prosesser internt i virksomhetene.
Lønnsforskjellen
I kommisjonens mandat heter det at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn skal måles som forskjeller i timelønn, slik at effekten av at kvinner jevnt over har kortere arbeidstid renses bort.
De som får lønn utbetalt per måned får sin timelønn regnet ut ved å dividere månedslønnen på avtalt arbeidstid, for eksempel med utgangspunkt i en avtale om 37,5 timers uke. Når alle lønnstakere ses under ett, og det ikke korrigeres for forskjeller i kompetanse og type jobb, blir resultatet at kvinner har 15 prosent lavere timelønn enn menn.
Mye taler imidlertid for at dette tallet overdriver kjønnsforskjellen. Dersom det tas hensyn til at menn arbeider flere timer per måned enn det som er avtalt (ubetalt overtid), vil den gjennomsnittlige timelønn for menn bli lavere, og lønnsgapet tilsvarende mindre.
Undersøkelser viser nemlig at ubetalt overtid forekommer omtrent tre ganger så ofte blant menn som blant kvinner.
Selv om lønnsforskjellen skulle være så stor som 15 prosent, rettferdiggjør ikke det automatisk statlige inngrep for utjevning. Lønnsforskjellen kan gjenspeile at menn og kvinner har ulik livsstil og gjør forskjellige karrierevalg, og kan være et uttrykk for at samfunnet gir rom for mangfold.
Systematisk forskjellsbehandling?
Det avgjørende for om tiltak er påkrevd, er om lønnsforskjellen kan føres tilbake til urimelig og usaklig forskjellsbehandling av menn og kvinner. Her viser kommisjonens analyser følgende:
- Når menn og kvinner har de samme individuelle ressurser og egenskaper, eksempelvis utdanning og erfaring, når de arbeider i samme bransje, sektor (offentlig/privat), yrke og bedrift, og når de i tillegg har samme lederansvar, blir lønnsgapet tilnærmet lik null.
- Når yrker, bransjer og stillinger gir lavere lønn jo større kvinneandelen er, skyldes dette en kombinasjon av at arbeidet har ulik verdi, at det utføres med forskjellig intensitet, at det har ulik verdi for arbeidsgiver, og at arbeidsmarkedet gir ulik lønnsuttelling for forskjellige grupper. Det er ikke dokumentert at det er kjønnsforskjellen i seg selv som skaper ulikhetene.
- Utdannings- og yrkesvalg er et resultat av samspill mellom individuelle valg og strukturelle føringer. Det foreligger ikke empirisk grunnlag for å hevde at kvinner rent faktisk forskjellsbehandles ved ansettelser til de best betalte jobbene
Inndelingen i forhandlingsområder fører i liten grad til lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, men bidrar heller ikke til å redusere dem.
Praktiseringen av den norske modellen for lønnsdannelse (frontfagsmodellen) er samtidig i ferd med å endres slik at økonomiske rammer og fordelingsprofil er bedre tilpasset kvinnedominerte yrker i offentlig sektor.
Ikke varig lønnstap
Kvinner påføres et lønnstap ved å få barn, og tapet er størst dersom de arbeider i privat sektor. Tapet tas imidlertid inn igjen senere i livsløpet. Gode permisjonsrettigheter, statlige foreldrepenger, og økt familieinntekt ved å utnytte at mannen normalt har størst inntekt, motvirker kvinners lønnstap.
Kvinner har med andre ord mulighet til selv å velge hvordan de vil tilpasse seg i småbarnsfasen uten at dette skaper et varig inntektstap.
Gitt at det er stor usikkerhet om lønnsforskjellenes størrelse, gitt at det er vanskelig å påvise at lønnsgapet skyldes systematisk forskjellsbehandling på grunn av kjønn, og gitt at lønnstapet i småbarnsfasen ikke påfører kvinner et varig økonomisk handikap, er det vanskelig å bruke lønnsgapet mellom kvinner og menn som begrunnelse for å iverksette statlige tiltak som griper lenger inn i lønnsdannelse, private beslutninger og prosesser i bedriftene enn det som ellers ville vært ønskelig.
Alternativt råder jeg partene til å ta i bruk mer desentralisert lønnsfastsettelse. Dette vil gi kvinner mulighet til å utnytte den bedrede forhandlingsposisjon som følger av mer utdanning og tiltakende knapphet på særlig kvinnelig arbeidskraft.
Samtidig er det mye å hente på å intensivere likestillingsarbeidet i bedriftenes personalpolitikk.
Dersom flere kvinner tar jobber med lederansvar, vil dette ha stor betydning for lønnsforskjellene, kanskje større betydning enn noe annet.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 21. februar 2008.
