Aktuell innsikt:
Regjeringens manglende vilje og evne til å rydde opp i det forfalne veinettet har skapt debatt i sommer. Med fallende gallupresultater er det snart bare SV av regjeringspartnerne som ikke ser poenget i å øke veiinvesteringene. Bård Vegar Solhjell (Sv) har sågar uttalt at SV vil «satse på barn fremfor veier».
Akkurat som det er dét saken handler om.
Forsømt veinett
Det er hevet over tvil at vedlikeholdet av veinettet har blitt forsømt i årevis. Statens vegvesen kaller det til og med et forfall og skrev i 2007 (Nøkkeltall) at det er behov for å investere omtrent 500 milliarder dersom vi skal bygge ut riksveinettet i henhold til den standard som veinormalene tilsier.
Og det er bygging av firefelts motorvei og sikring av to- og trefelts veier som skal få nedantall drepte i trafikken.
Men i stedet for å satse der det er mye trafikk har veiinvesteringene i stor grad i etterkrigstiden blitt kanalisert til såkalt primærutbygging, det vil si til områder med dårlig eller manglende veistandard i utgangspunktet. Så lå også Norge på bunn i Norden i 2007 med kun 281 km firefelts motorvei, mot 700 km i Finland, 1024 km i Danmark og 1740 km i Sverige (ifølge Aftenposten).
Sammensurium av argumenter
Hvordan kan vi med fordel angripe problemet? Debatten som føres nå, inneholder et sammensurium av argumenter. Mens politikere og aktører fra arbeids- og næringsliv krever at samfunnet om nødvendig bruker mer enn handlingsregelen til bygging av vei og jernbane, står
Finansdepartementet og rettroende økonomer på den andre siden og hevder at handlingsregelen må følges: «Vi må holde igjen bruk av oljepenger for å hindre renteøkninger.» Kristin Halvorsen har retorikken inne. Per-Kristian Foss hadde det før henne.
Men det er slett ikke sikkert at inflasjon og dermed rente stiger om vi bruker mer enn handlingsregelen. Det avhenger selvfølgelig av hva det er vi bruker pengene på og om det er ledig kapasitet. Men så er det heller ikke det denne debatten burde handle om.
Formålet med handlingsregelen er først og fremst å sikre en rimelig forutsigbarhet i innfasingen av fremtidige oljeinntekter. Norge vil få en sterk økning i statlige pensjonsutgifter i årene som kommer. Handlingsregelen kan derfor forsvares.
Samferdsel på sparebluss
Men dersom regjeringen er bekymret for at inflasjon og rente skal skyte i været burde de se på all investeringsaktivitet under ett. For mens samferdselsinvesteringene har vært på sparebluss, har oljeinvesteringene hatt en formidabel vekst.
Med Stortingets velsignelse har realinvesteringene i olje- og gassvirksomheten økt med over ti prosent i snitt i hvert av de siste fem årene.
Og forskningen viser at oljeinvesteringer virker medsyklisk, dvs. at de bidrar til å øke presset i økonomien. I sine analyser av konjunkturforløpet på 1980- og 1990-tallet fant Per Richard Johansen og hans kollegaer i Statistisk sentralbyrå (SSB) at investeringer i oljesektoren ledet til vekst i produksjon, sysselsetting, lønn og til syvende og sist, inflasjon. Det er nok fortsatt tilfellet. Det er ikke uten grunn at boligprisene i Stavanger fortsatt øker mens de er på vei ned i resten av landet.
Lekegrind for folkevalgte
Problemet er at lønnsomme investeringsprosjekter i samferdselen ikke får konkurrere med andre investeringsprosjekter. Handlingsregelen sikrer på ingen måte lønnsomhet. Isteden kan den synes å ha blitt en lekegrind for de folkevalgte.
Politiske ambisjoner (kontantstøtte, full barnehagedekning, ny opera etc.) har gått foran behovet om økt infrastruktur og vedlikehold. Og har først en regjering lansert noe nytt, må neste dra med seg kostnadene. Da blir det ikke mye igjen til vei, ihvertfall ikke i trafikkbelastede områder.
Isteden har vi fått en serie med veiprosjekter med distriktspolitisk begrunnelse. Man kan spørre seg om dette har kunnet skje fordi toneangivende samferdselspolitikere har kommet fra distriktene.
Forslag til løsninger
Jeg ser ingen løsning på problemene så lenge det er politikerne som skal bevilge penger til samferdselsinvesteringene. For å få til en løsning må veiinvesteringene ut av budsjettet og kunne konkurrere med andre lønnsomme prosjekter. Politikerne kan gjerne sette rammer som er begrunnet i reelle behov, men de bør ikke fordele rammene. I andre land klarer de dette, så hvorfor skulle ikke vi greie det?
Vi burde også diskutere andre muligheter for finansiering. Enkelte (for eksempel Steinar Juel i denne spalten) har argumentert for at infrastrukturinvesteringene i større grad kan være bompengefinansiert. Det er en mulighet.
Vi bør òg vurdere om en del av oljefondet (pensjonsfondet utland) kan gjøres om til et statlig infrastrukturfond som kan låne ut til lønnsomme investeringsprosjekter i for eksempel samferdsel. Med en normal lånetid og krav til samfunnsmessig forsvarlig, eventuelt høy rentabilitet, er det ikke noe som tilsier at vi ikke kan få en langsiktig og like stor avkastning på investering i samferdsel som i finansmarkedet (som gir negativ avkastning for tiden).
Forutsetningene er imidlertid at fondet må forvaltes av fagpersoner, ikke politikere! Ved å vurdere utlån til prosjekter ut fra deres lønnsomhet og ikke politiske ambisjoner, vil man også i større grad sikre store sammenhengende samferdselsprosjekter, som for eksempel dobbeltsporet jernbane gjennom Østfold til svenskegrensen, bygging av firefelts motorvei til Kristiansand eller ny E6 gjennom Gudbrandsdalen.
Og presset på økonomien? Ja det må sees i sammenheng med alle de andre investeringene vi ønsker å ha i oljelandet Norge.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar makroøkonomi i Dagens Næringsliv 29. august 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
