Perspektiv på ledelse:
Kastet ut fra toppjobb i regjeringskvartalet. Vanæret, latterliggjort og brennmerket for evig tid. Slukøret, med halen mellom bena, trekker en tidligere lederstjerne seg ut på landstedet sitt og vet at han aldri vender tilbake.
Hva gjør du da? Skriver din bitre versjon om hva som egentlig skjedde.
Nei, vi snakker verken om Åslaug Haga eller Eivind Reiten, men om renessansens gigant: Niccolò Machiavelli. Og den boken han skriver mens han slikker sine sår er intet vanlig surt oppgulp fra en forgangen leder. Tvert om, han forfatter tidenes bok om makt og ledelse; Fyrsten.
For han klarer ikke å la være å resonnere over lederskap og statsmannskunst. Han vil trenge inn til kjernen av alt lederskap, forstå hvorfor ting gikk slik de gikk. Han kunne da skrevet en ledelsesbok som serverte de vanlige frasene om at medarbeiderne er vår viktigste ressurs, og at vi alle ønsker vekst og utvikling.
Men Machiavelli har erfart at sånn er ikke virkeligheten. Ledere oppfører seg ikke slik. De lykkes heller ikke på denne måten. Machiavelli vil noe mer. Han vil skildre verden som den er. Rått og usminket vil han fortelle hva som virker. Den effektive sannhet, vertità effetuale, blir hans mantra. Og da holder det ikke med lederes tåredryppende julebordstaler eller konsulentenes altomfattende kulepunkter.
Utgangspunktet skjærer til hjerteroten i enhver nordmann oppfostret med Torbjørn Egners livsverk. Mennesker er ikke bare gode. De er også utakknemlige, feige og begjærlige, hyklerske og bedragerske, farer skyr de som pesten, mens deres pengebegjær er grenseløst. I bunn og grunn proklamerer han et menneskesyn der mennesket er mer rede til å gjøre ondt enn godt. Vår trang til ambisjoner og utakknemlighet ødelegger oss til evig tid. Så hvordan skal du da lede? Skal du lukke øynene for slike realiteter, eller må du som leder ta dem på alvor?
Machiavellis hjertesukk rammer ledere som er feige eller naive. Han akker seg over renessansens ledere som er mer opptatt av egen karriere enn fellesskapets beste. Disse leiegeneralene som hopper fra by til by og samler seg opsjoner og gylne fallskjermer. Og han gremmes over troskyldige ledere som i patetisk selvstimulerende gråtkvalthet maner til lagfølelse og omtanke. Nei, han vil ha ledere som våger lederskap og som er smarte nok til å forstå maktens verden.
Løven og reven blir hans idealer. Han er luta lei unnfallenhet og utredningskomiteer. Noen ledere breier seg i korridorene og på golfbanen, men kryper sammen når utfordringene kommer. Han vil ha løver som tør, løver som tåler en trøkk og løver som står løpet ut. Men løvens mot holder ikke alene. Opp som en løve og ned som … Den har lykkes best som har revens egenskaper. Den som evner å lese politiske landskaper, som forstår hvordan beslutninger egentlig fattes, og som kjenner maktens irrganger. Reven har en gatesmarthet fri for vekttall og verktøy. Relasjonsferdigheter er dens våpen. Og du merker det nesten ikke. De virkelige maktkjemper virker best i det skjulte. Ja, de skyr fremskutte posisjoner og offentlig oppmerksomhet.
Slike egenskaper matcher dårlig vår lit til systemer og teknikker som lederens fortrinn. Men så lever da også ledelsesfaget fremdeles i moderniteten. Vi tror at vi kan fange ledelse som en institusjon. Machiavelli hevder at din dyktighet vil aldri kunne stå for mer enn femti prosent av utfallet. Resten avgjøres av tilfeldigheter og kompleksitet. Og slik er han lysår før sin tid og berører både kaosteori og evolusjonsteori. Men svaret på en slik manglende kontroll er ikke et liv i passivitet. Better safe than sorry. Nei, han ønsker seg ledere som våger seg inn i tilfeldighetens landskap, ledere som tør å trosse Fortuna. Kun gjennom det kan storhet nås.
Machiavelli kalles realpolitikkens far. Det er noe forførende usmakelig ved Fyrsten. Du vil forarges over hans poenger og konklusjoner, men det er få som ikke gjenkjenner det han beskriver. Machiavelli fanger noe som vanlige ledelsesbøker ikke tør å skildre eller analysere. Han gir deg et annerledes perspektiv på ledelse, og noen vil hevde at dette er essensen i all ledelse. Ledere har studert hans bok i 500 år. Gå 500 år frem i tid, og de leser fremdeles Machiavelli, men få husker hvem Michael Porter var.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
Referanse:
Bjartveit, Steinar og Eikeset, Kjetil (2008): "Makt og verdighet. Perspektiver på ledelse". Cappelen Akademisk Forlag.
