Makt og ledelse:
Tror du det er brennende varmt nederst i Helvete? At stakkarslige sjeler pines til døde av en sadistisk fangevokter? Tro om igjen. I bunnen av Helvete er det ikke varmt. Der er det iskaldt. Hvorfor det er så kaldt der? Fordi hatet ikke lengre er varmt. Hat er ikke varmt over tid. Det kan isne til, og bli bitter hardhet og kulde. I bunnen av Helvete er alt frosset til is. De som er her ligger eller sitter fastfrosset i en sjø av is. Her sitter de som ikke lengre ser andre enn seg selv og sine egne bitre erfaringer, og som til evig tid henger fast i dem. De som angir, sverter og skader sine fiender offentlig, og hvor skaden de påfører andre er det eneste livgivende de kan håpe på for egen del. Alt annet er uinteressant for dem. Her er de som sitter fastfrosset i sitt eget perspektiv. Her er de som brukte makt, men som ble fanget av den.
Dantes Inferno
Bildet er fra Dantes Inferno. Det er fra fortellingen til dikteren og politikeren som ble utvist fra Firenze, og som hevdet at han tok en privat guidet tur gjennom dødsrikene påsken 1300.
Første del av ferden hans er den mest kjente. Helvete. Skremmebilder og faenskap. Men hans spasertur er ikke ment for allmenn underholdning, sa han selv. Den skulle virke oppdragende. Å lese Dante er som å se på seg selv.
Han maler ut den menneskelige psykologi så lett som bare det, og straffekoloniene gjenspeiler alltid den svakhet og utilstrekkelighet enkelt-mennesker fremviste i livet. Hva med ledere? I Helvete er det mye å lære, ikke minst for dem.
Straffer feige og sløve ledere
Det Dante treffer underveis nedover, har mye med lederskap og makt å gjøre. Her finnes feige ledere løpende bak en gul fane på den store sletten rett innenfor Helvetes port.
Her finner vi alle dem som aldri ble tydelig og tok ansvar på vegne av fellesskapet. Som gjemte seg bort og aldri utrettet stort. De sløve. Straffen er som livet selv, de er uten ansikter, og uten egennavn. Og som de selv snyltet på andres engasjement i livet, er det nå små ormer og larver som livnærer seg på deres blod, svette og tårer.
Himmelen vil ikke ha dem, for de har aldri utrettet noe godt. Men heller ikke Helvete vil ha noe med dem å gjøre, for de har aldri vunnet ry for ondskap heller.
Som Machiavelli kan heller ikke Dante fordra feighet og sløvhet. Dette er den totale fallitterklæring for likegyldigheten og lunkenheten blant ledere, og kanskje enda verre enn Helvete selv. De som er her, er de glemte, som aldri fikk utrettet noe som helst.
Makt og verdighet
Lengre ned er det varmere. Dante skriver om maktbruk og forholdet til egen og andres verdighet. Øverste del omtaler viljesvakhet og hvordan menneskelige tilbøyeligheter ødelegger enhver mulighet for et sunt fellesskap. Fanget i sløvhet, begjær, grådighet eller sinnets kok. For de sinte koker i en seig, svart elv.
Dante blir fortalt at de koker i sitt eget raseri. For slik er sinnet, det overtar deg, overmanner deg, sluker deg. Her er de som aldri fant likevekten mellom rettferdig harme og ubegrenset raserianfall.
Hele Helvete dreier seg egentlig psykologisk om dette: balansegang. Ikke tippe over; ikke for mye, ikke for lite. Ikke sløv, men heller ikke for innbitt. Mange av de som ikke helt klarer livets balansekunst, kan legge skylden på viljesvakhet.
Vi gjør det alle, hver dag. Det er menneskelig å feile. Og viljesvakhet er hele Helvetes øvre del. Lett å kjenne seg igjen i. Fråtseri, begjær eller grådighet, you name it. Tampen brenner rundt hver sving i vandringen nedover.
I Helvete er det varmt - særlig for ledere
Men i nederste del av Helvete er det enda varmere, kanskje særlig for ledere. Midt i Helvete er det en by, Dis. Når Dante kommer inn byporten, møter han seg selv, mer enn noen gang før. Han var selv en leder som falt for eget grep.
Foran ham står hans politiske motstykke Farinata, den stolteste og mest kjente politikeren Firenze har hatt. Han er fra generasjonen før Dante, og de blir stående å måle hverandre opp og ned. Farinata brenner fortsatt for sin sak, bokstavelig talt, stående i en brennende kiste.
Dante stiller seg opp imot ham. Og så begynner de å krangle om hvem som har rett. Rett i fortolkning, hvem som har sannheten i sin hule hånd. De sloss om definisjonsmakten. Hvem som er politikkens vinnere og tapere. De kommer ikke til enighet, så langt ifra.
Dante blir svimmel og ille til mote, Farinata fortsetter å brenne. Dantes verdighetsprosjekt treffer Dante også. Her er de hovmodige, de arrogante, de som alltid skal ha rett. Her nede er det lite viljesvakhet å spore, bare styrke. Ildsøyler som brenner for sin sak, i så stor grad at de brenner opp.
Trusler for lederskapet
Her er ledere som er så feilfrie at de drar hele organisasjoner med seg over stupet, der ingen tør si nei. Omgivelsene rundt seg har de glemt for lenge siden.
Moderne ledelsesforskning trekker opp narsissisme som den største trusselen for lederskap. Nederste del av Helvete er stappfullt av narsissistiske tendenser og brudd på nestekjærlighet og omsorg. Her er de som alltid har rett, koste hva det koste vil.
Fastfrosset i isen
Men helt nederst er det altså kaldt. I Dantes eget diktverk blir Dante overrasket når han kommer hit. Han tråkker på et hode som er fastfrosset i isen, og skvetter til. Helt stille. Han spør hva vedkommende heter, men stemmen ber bare om å bli glemt. Og så kommer det. En annen fastfrosset sjel sladrer.
Den første føler seg krenket, og sladrer så på avsenderen. Her nede sitter de som i livet har sveket venner, familie, politiske partier eller fellesskapet. Noen har blitt offer for andres svik som følge av sitt eget. Og de fortsetter med det her nede også!
Når den første har fått navn, navngir han resten og ber Dante fortelle verden hvem som er her så ettermælet ødelegges for alltid. De personlige oppgjørene løftes ut i det offentlige rom med en voldsom vilje til skade og hevn.
Som i alle offentlige dyneløft og enhver skittentøysvask forteller de sin helt ærlige historie om hverandre, med fornavn, etternavn og ettermæle. Fokus her er ikke deres egne feil, men deres egen forurettethet.
Hevnen er søt - og kulden total
Hevnen er søt og kulden total. Her spares ingen. Skikkelsene Dante møter, vrir hodet i isen og ser opp, men tårene fryser umiddelbart og legger et islokk over øynene på dem. Alt fryser. Uavhengig av navnene og de som er her: hva i all verden dreier all isen seg om?
Psykologisk sett er bunnen av Inferno kjempesterk. Dette er noe annet enn selvopptatt stolthet. Det er noe annet enn misunnelse også. Det er alt og mer. Varme følelser kan du se lenge etter, for her finnes ingen pusekatter.
Dette stedet preges av noe annet enn varme følelser, enten det er omsorg, kjærlighet, stolthet, sinne eller noe annet. Det er noe kaldt og vedvarende her, en langsiktig kulde. Bare bitterhet og hardhet igjen.
Alt håp om forsoning er borte, all tid for unnskyldninger og tilgivelse er forbi. Og øynene er frosset igjen, til forveksling lik de misunnelige som har fått øynene sydd igjen med jerntråd på Skjærsildsberget. Misunnelse gjennomsyrer Helvete og er karakterdrepende. Det er en følelse rettet ut, som gjør skade innover.
Det engelske ”envy” kommer fra det latinske ”invida” som består av in-video: jeg ser deg ikke, og innebærer at man egentlig ikke ser den andre i det hele tatt. Isen over øynene spiller muligens på det samme. De her nede ser ikke andre, kun seg selv. Øynene fryser slik at blikket ikke når frem. Hvis straffen er et frosset blikk, har de kanskje ikke sett andres perspektiv, med manglende medfølelse og nestekjærlighet som konsekvens.
Enhver mulighet for respekt er borte. Respekt kommer fra re-spectare, og betyr å se en gang til. Medfølelse er å sette seg inn i den andres sted. Her nede er det umulig, for alt er stivnet. Isen sprekker ikke opp. Bitterheten og kulden holder dem fast. Det er vondt, det er ensomt og problemet fortsetter å vise seg frem. Alt håp om forsoning er ute, og en unnskyldning koster for mye.
Innsikt for dagens ledere
I et fiendtlig miljø oppleves innrømmelser og tilgivelse som farlig fordi det gjør en sårbar. Simuleringer i spillteoretiske modeller viser at tilgivelse ikke fungerer der fiendtligheten er etablert mellom spillerne. Det gjør deg bare sårbar for nye overgrep. Men tilgivelse og forsoning kan likevel være viktig for eget psykologisk velvære.
Forskning viser at det er sunt å tilgi. Og at tilgivelse er viktigere enn forsoning, du trenger ikke en gang å informere den andre part om at du har kommet deg videre. Det er ikke nødvendig å forsone seg med den andre parten, men tilgivelsen er like viktig for egen verdighet. Uten den er det hatet og ønsket om hevn som tar stadig mer energi. Mangel på tilgivelse og forsoning henger nøye sammen med mangel på ydmykhet og villigheten til å ta den andres perspektiv.
Innen psykologisk forskning på ydmykhet finner man at dette nærmest er antitesen til lavt selvbilde og svakhet. Det krever indre styrke å ha ydmykhet. Det er ikke å sette seg over andre. Det henger også sammen med selvaksept og ikke minst aksept for egne feil.
Forskning peker på at dette nærmest er det motsatte av narsissisme. Når Dante går gjennom dødsrikene er det også et oppgjør med Dante selv. Det største motet er kanskje det Putnam og andre psykologer referer til som psykologisk mot: å gå ansikt til ansikt med egne demoner. Kanskje er det først og fremst å se en gang til på egne oppfatninger og sine egne oppkonstruerte sannheter i møte med andre.
Men det krever ydmykhet for at det finnes andre perspektiver. Her nede, i bunnen av Helvete, er det en umulighet. Ydmykheten på egne vegne er som blåst bort av kulden, her nede ser man ikke andre enn seg selv. Men så sitter de også fast.
Fremragende ledere
Moderne ledelsesforskning har noen tydelige funn som går igjen. Fremragende ledere kjennetegnes av en vilje til store resultater som de sløve og feige bare kan misunne dem. Som leder må du stole på deg selv, og du må ha tro på det du gjør. Samtidig må du stole på andre, til og med kanskje ha tillit til dem. Gud forby.
Men ledelse dreier seg i aller høyeste grad om relasjoner, og det å kunne se ting fra flere perspektiver. Vilje og store ambisjoner er en ting, ydmykhet og evnen til å se andres side av saken, en helt annen ting. En paradoksal kombinasjon. De uten egenvilje løper fremdeles på en slette i limbo. De med manglende ydmykhet og tendenser mot stormannsgalskap brenner eller sitter fastfrosset i bunnen av Helvete. Begge deler blir feil.
Dantes fortelling støtter moderne funn, og gir et fantastisk innblikk i lederskapets kriker og kroker. Så kan ledere justere kursen, før det går rett til helvete også.
Artikkelen er publisert som ”Lederfokus” i Ukeavisen Ledelse 3. oktober 2008.
Referanse:
Bjartveit, Steinar og Eikeset, Kjetil (2008): "Makt og verdighet. Perspektiver på ledelse". Cappelen Akademisk Forlag.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
