Lett å lage god skole:
Et offentlig ordskifte, som dagens skoledebatt, har en iboende logikk. Det blir en mulighet for ulike interesser å legge sine egg i kurven.
Gi oss flere lærere, mer penger, flere timer, mer etterutdanning, mer grunnutdanning og så videre, så skal vi nok få den norske skole på fote igjen. Det er liten grunn til ukritisk å tro på dette.
Med fare for å bli parkert i debatten om skoleutvikling av aktører fra venstre til høyre:
Kanskje er det for mye (eller i det minste tilstrekkelig) penger i norsk skole?
Om lønn etter resultater
Debatten om norsk skole foranlediger noen refleksjoner. For det første etterlyses høyere lønn for de lærere som gjør det godt.
Det eneste fornuftige med dette forslaget er at det vil bety at norsk skole vil måtte forholde seg til den enkelte lærers prestasjoner.
Isolert sett, siden kvalitetsforskjeller mellom lærere på den enkelte skole nok er en av hovedårsakene til at skolen leverer så svake resultater, kunne dette være fornuftig.
På den annen side vet vi at individuell prestasjonslønn i kunnskapsorganisasjoner er på grensen til det meningsløse. Problemene dette medfører i forhold til ledelsesoppmerksomhet og kollegialitet overstiger langt de fordelene det gir.
Å tro at slik avlønning har konsekvenser for individuell ytelse (det vil si øke elevers læringsutbytte) er på grensen til det primitive.
Om å gi skolen tilbake til lærerne
Et annet tema som er sterkt fremme, er at skolen må gis tilbake til lærerne. Lærerne skal igjen ta hovedansvaret for elevers læring.
Historisk har norsk skoledebatt handlet om hvem som skal eie skolen. Ulike statsråder og regjeringer har hatt varierende tiltro til lærerne. Lærerne har vekselvis vunnet og tapt, uten at kvaliteten synes å ha variert.
Lærernes tap har blitt kronet med seier ved direktiver og påbud for hvordan norsk skole skal drives. De sentraliserte overlærerne i utdanningsministeriet har, med sine ofte ukvalifiserte direktiver, neppe vært et vesentlig bidrag til norsk skoles utvikling.
Lærernes frustrasjon over at «det er altfor mye å forholde seg til som går ut over undervisningen», er forståelig.
Men en god leder eller god lærer burde evne å ta bort det uvesentlige og forstyrrende. Vi står tilbake med at det er for få gode lærere og for få gode ledere, ikke at de mangler eierskap til skolen.
Om foreldrenes deltakelse
Et tredje tema som har vært oppe i debatten, er hvem som skal være med på barnas læring. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) vil involvere foreldrene i elevenes læringsprosess.
Elevers læring er et produkt av ytelsen til eleven, læreren og foreldrene. For elevers læring ligger det antagelig like mye ressurser utenfor skolen som innenfor. Foreldre er systematisk skjøvet ut av norsk skole. At det nå er læreren som skal ta ansvar for læringen, er bare en tredjedel sannhet. Økt velferd og fritid trekker foreldre vekk fra barnas læringsprosesser, noe skolen har gjort lite for å motvirke.
Elever viser seg å respondere mer positivt på foreldres krav til prestasjoner enn til skolens. Hvorfor utnytter ikke norsk skole dette? Om norske foreldre på en god måte blir minnet på at barnas læring er viktigere enn en ferie (fordi du fortjenere det!), vil mange tenke seg om og prioritere annerledes.
Oppskrift på bedre skole
Fra høyre til venstre skal man nå øke innsatsfaktorene i skolen. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at mer av en etablert lærerutdanning, flere lærere og flere timer gir økt effektivitet.
- Hvorfor diskuterer vi ikke mer hvordan norsk skole er organisert?
- Hvorfor har vi ikke en grunnleggende debatt om hva som er de nasjonale krav til norsk skoleutvikling, ikke primært ut fra hva innholdet skal være, men hvilke resultater staten forventer at kommunene skal oppnå?
- Hvorfor stiller norske kommuner overfor skolen i klassen med de mest primitive formene for eierstyring?
- Hvorfor kjenner vi ikke resultatene for norsk skole før Pisa banker oss i hodet?
- Hvorfor holder vi oss med lærere og skoleledere som ikke leverer?
- Hvorfor tillater vi så mye uro?
Er svaret at det ikke er noen interesser bak disse spørsmålene som kan høste fruktene, at å gjøre noe koster for lite? Det er kanskje derfor spørsmålene må komme fra akademia?
Prisen er vel for lav til at de blir viktige.
Norge har aldri vært noen kunnskapsnasjon. Nivået i skolen er kanskje som fortjent?
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 8. januar 2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
