Fokus på finanskrisen:
Finanskrisen viser oss at vi bør legge om den økonomiske politikken.
Dagens politikk - hvor stabiliseringspolitikken kun er tilordnet pengepolitikken - vil i noen situasjoner kunne undergrave den finansielle stabiliteten, spesielt når sentralbanken til tross for høy økonomisk vekst og aktivitet må holde lav rente for å bringe inflasjonen opp.
Det øker sannsynligheten for at husholdninger og bedrifter ikke klarer å betjene gjelden når renten igjen stiger. Dersom sentralbankene blir alene om stabiliseringen, kan inflasjonsmålstyring berede grunnen for finansielle kriser.
Ekspansiv pengepolitikk
Vi har i de siste fem årene hatt sterk vekst i produktiviteten og kraftig fall i importprisene som følge av vekst i eksporten, blant annet fra Kina, og inflasjonen i mange land har falt fra et allerede lavt nivå.
Sentralbankenes frykt for at inflasjonen skulle feste seg på et lavt nivå, førte til en ekspansiv pengepolitikk gjennom lavere renter. Denne politikken har trolig fulgt tildels gale prinsipper og gjort pengepolitikken for ekspansiv. Dette medfører igjen at rentene må mye opp, og sannsynligheten for en kredittkriser øker.
Gale prinsipper gav for lave renter
Hva handler disse gale prinsippene om? På grunn av forenklende antakelser har mange forskningsstudier kommet til den konklusjonen at ekspansiviteten i pengepolitikken er omvendt proporsjonalt med rentenivået.
Men ekspansiviteten i pengepolitikken tiltar når rentene faller. Ekspansiviteten går mot uendelig når renten går mot null; altså når kreditten blir gratis. Videre kan ett nivå på renten ha svært forskjellig effekt avhengig av den økonomiske veksten.
I en oppgangskonjunktur vil det typiske prosjektet ha en høyere forventet avkastning enn i en nedgangskonjunktur, noe som krever en høyere rente for samme pengepolitiske ekspansivitet.
Begge disse trekker i retning av at rentene blir for lave i tider med høy økonomisk aktivitet, som igjen kan rokke ved den finansielle stabiliteten når rentene igjen stiger.
Politikken genererer finansiell ustabilitet
Jeg mener at dagens utforming av stabiliseringspolitikken kan generere finansiell ustabilitet i visse tilfeller. I forbindelse med innføring av inflasjonsmålstyring i 2001, skrev jeg et innlegg i Økonomisk forum om betydningen av at finanspolitikken ikke mister fokuset på stabiliseringspolitikken.
Stabiliseringen gjennom finanspolitikken må imidlertid følge andre prinsipper enn tidligere. Gammel teori tilsier at finanspolitikken skal holde igjen når ledigheten faller. Dette har medvirket til den finansielle ustabiliteten vi nå er vitne til.
I henhold til den gamle teorien har den sittende regjering unnlatt å føre en ekspansiv finanspolitikk de siste årene, og til og med brukt mindre penger enn det handlingsregelen tilsier - til tross for at Norges Bank har ønsket høyere økonomisk aktivitet for å drive opp inflasjonen.
Sentralbanken har måtte sette renten enda lavere for å motvirke den tildels tilbakeholdne finanspolitikken. Resultatet har blitt at oppgangen er blitt enda mer rentefinansiert, og det finansielle systemet enda mer utsatt.
Vi trenger nytenkning
Optimalt skal finanspolitikken trekke i samme retning som pengepolitikken, det vil si at finanspolitikken blir mer ekspansiv når rentene faller - og omvendt.
Dette vil gjøre rentene mer stabile, vi får en bedre finansiell stabilitet, og den finansielle stabiliseringen blir bedre fundert.
Vi trenger derfor nytenking - og ikke bare om pengepolitikken. Gammel keynesianske tanker om finanspolitikken må revurderes.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 31. oktober 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
