Mediablikk:
Som gutt oppdaget jeg Kriminaljournalen: Et mannfolkblad med reportasjer om mord, narkotika, kidnapping, svindel og ran, alt krydret med bilder i svart-hvitt. Men også med annet stoff.
Halvparten dekket norske forhold, resten forbrytelser og foreteelser ute, særlig i USA. Temaene var ofte historiske – for eksempel om storskurker som Al Capone, John Dillinger og «Bonnie & Clyde». Jens Bjørneboe var journalist der en tid.
Bladet kom ut fra 1952 til 1993 – mer enn førti år. Så sent som i 1984 ble det trykket i 80 000 eksemplarer. Hovedbølet av lesere var tyveåringer, og målgruppen var menn med lav utdannelse.
Det interessante er hvorfor Kriminaljournalen gikk inn. Noen hypoteser:
- Etter 40 år orket verken redaksjon eller utgiver mer – bladet forsvant da de ble pensjonister.
- Magasinet hadde ikke lenger journalister som fanget leserne som Bjørneboe.
- Utdanningsnivået i befolkningen ble hevet og målgruppen svant.
- Tv-serier og actionfilmer tok Kriminaljournalens plass.
Over til Dagens Næringsliv
Men det er også en annen mulig forklaring: at selve stoffet er annektert av et annet medium og gjort hyperaktuelt ved at mange lesere kan føle at tampen brenner, selv om de ennå ikke har fått svidd eget skjegg.
Da skjønner alle hvor det bærer: Til Dagens Næringsliv.
Av navnet skulle man tro at avisen bare handlet om dagens næringsliv. Og det er for så vidt rett. Den har stoff om oljepriser og investeringer, renteføtter og helseforetak, kursutvikling og inflasjonspress.
Alle som driver med økonomi, også i det offentlige, finner stoff om seg selv – alle fra storfisker som Gjedrem (Svein), Hagen (Stein Erik), Fredriksen (John) og Lund (Helge) til stimfisk på børsen og rådmenn og småmenn i kommunene.
Selvsagt har Dagens Næringsliv sitt eget kommentariat. Det favner bladets egne ideologer, redaktører som Amund Djuve, Sofie Mathiassen og Stein B. Hauglid: De bruker mye spalteplass på å fortelle oss at de har lært grunnpensum i økonomi og at politikernes gode intensjoner og inngrep fører dit dere vet. De synger alltid samme salme og overrasker like mye som høymessen.
Men det finnes også en gruppe liberos som ikke dysser til søvn, fra professorene Kalle Moene og Victor Norman til avisens egne kommentatorer Kjetil Alstadheim og ditto Wiedswang, som ofte overrasker med ting du ikke har lest eller tenkt før.
Og avisen har en stall av dyktige, undersøkende journalister – de har vunnet både SKUP-prisen og Den store Journalistprisen. Selvsagt har avisen en vinspalte som forteller om fargen og smaken på vin i overkant av det du har råd til («innslag av sjø, frisk og stram med god lengde»).
Satsing på kriminalstoff
Men det mest imponerende ved Dagens Næringsliv er satsingen på kriminalstoff. Det favner alt fra psykiatere som selger falske legeerklæringer til tvilsomt skippersertifikat til Røkke eller skitne metoder i matvarebransjen.
Det slående er likevel ikke det som foregår i detaljistleddet – som drosjer uten taksameter eller vannverkssjefer på safari.
Det mest interessante er alt som skjer blant de største aktørene, i bedriftenes premier league. Her finnes alt fra korrupsjon i Siemens til barnearbeid i fjernregi av Telenor, fra SAS’ skurkestreker mot Norwegian til Statoils operasjoner overfor autoritære regimer, fra Terra-meklere i Narvik til Hydro-konsulenter i Libya.
Det er ikke bare i Dagens Næringsliv man kan lese om slikt – det samme finner man nå i alle aviser med økonomisider.
Voksende underverden i næringslivet
Da nærmer vi oss nok en hypotese om hvorfor Kriminaljournalen gikk inn: At det bent frem blir mer og mer økonomisk kriminalitet å dekke! Underverdenen er ganske enkelt en voksende del av norsk næringsvirksomhet.
Denne hypotesen underbygges ikke bare av stoffet i avisene, men av de institusjoner som er bygget for å etterforske og forfølge lovbrudd i næringslivet, som Økokrim og Kredittilsyn. Dagens Næringsliv handler om dette, rett og slett fordi dette er dagens næringsliv.
Næringsvirksomhet består i å bruke fantasi for å tjene penger. Når noen av de største og raskeste penger finnes i lovens grenseland, brukes mye fantasi på å krysse grensene, enten det er for å omgå opsjonsregler, påvirke offentlig ansatte eller dupere forretningsforbindelser – den ustoppelige skipsreder Fredriksen gransker nå om han er blitt lurt av den geskjeftige byggmester Langemyhr.
Da må man bruke statens ressurser og det offentliges penger både til å etterforske og rettsforfølge – og til å lage nye regler for å motvirke gjentagelser i fremtiden.
Konklusjonen gir seg selv: Der man vil tjene penger, har mange av myntene skjulte baksider. Og at den som sier økonomi, sier byråkrati, fordi økokrim begås på stadig nye måter som krever stadig flere regler.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 6. juni 2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
