Åpenhet i oljefondet:
Det er behov for en debatt om fondets risikostrategi. Den bør tas ut av de lukkede rom. Offentligheten er lite kjent med at det finnes dyp faglig uenighet i Norges Bank om hvor stor risiko fondet egentlig tar. Norges Bank taler med én stemme utad. Innad er situasjonen en annen.
Utad høres stemmen slik ut: Vi legger ikke alle eggene i én kurv, men i 7000 aksjeselskaper. Porteføljen vår er ekstremt diversifisert. Etter loven kan vi investere i opp til 5 prosent av et selskap. Men vi er gjennomsnittlig investert med 0,5 prosent av det enkelte selskap.
"Knapt til å tro"
Banken synes med andre ord å være særdeles varsom med å eksponere porteføljen mot høy risiko. Sentralbanken skaper fort det inntrykk at risikoen er så kraftig redusert at man ikke vil gå på ekstreme tap i de store nedgangstider.
Nå har vi med høy grad av sannsynlighet fått se at det ikke er tilfellet. Aftenpostens beregninger rokker ved Norges Banks lekre selvbilde. 11 års verdistigning i aksjeporteføljen er nærmest radert ut på ca. ett år. Christian B. Haraldsen skriver 2.10. at oljefondet har "ikke tjent én krone på aksjer i løpet av de snart 11 år som har gått siden opprettelsen".
Legg til eller trekk fra på hans analyse - det er likevel knapt til å tro. De ekstreme tapene som nå avdekkes i aksjeporteføljen, kan vise seg å være knyttet til at risikoen har vært adskillig høyere enn mange har visst.
Kritiske røster innad
Innad høres stemmene annerledes ut. Flere toneangivende fagfolk i banken er kritiske til pensjonsfondets håndtering av sin risiko. Men de sier det bare på kontoret naturligvis.
Forleden hadde jeg en samtale (rett før det siste krakket) med en mann som er ansatt i forskningsavdelingen i Norges Bank. Han er frittalende. Vi var i samme selskap. Vi diskuterte forvaltningen av fondet. Han var raskt ute med å påpeke at i den del av banken som ikke har ansvar for fondet, er mange meget kritiske til at fondet har satt slappe kriterier for risikoen i aksjeporteføljen. Med den følge at "de kan ta seg den frihet å investere i en rekke selskaper som har meget høy risiko. Tapstallene det siste året viser det tydelig."
"Får ikke lov"
"Jaså", sa jeg. "Det burde du definitivt skrive en artikkel om." "Det får vi ikke lov til av ledelsen", svarte han umiddelbart. Jeg trodde knapt det jeg hørte.
"Men du har jo din ytringsfrihet!" skjøt jeg inn så tydelig som mulig. "Du står helt fritt til å dra i gang en debatt om noe så alvorlig. Naturligvis. Skriv i vei." Han sa ingenting.
Jeg tror hendelsen er et symptom på at denne lojaliteten mot ledelsen i Norges Bank er altfor sterk. Kritikere tør ikke ytre seg om det risikonivået fondet har lagt seg på, kanskje av en misforstått lojalitet mot en ledelse som forhåpentlig er mer vidsynte. Kritikerne brenner inne med faglige velfunderte bidrag til en åpen debatt om risikohåndtering.
Den særdeles kritiske høringsuttalelsen som tidligere utenriksminister Madeleine Albright nylig har sendt til Norges Bank, inneholder 27 tunge endringsforslag. Den skarpeste kritikken lyder slik: Banken har i løpet av startfasen vist at den ikke makter å lede en åpen debatt om veivalgene i den etiske forvaltningen av fondskapitalen. Den lukker seg snarere inne i en samtale med seg selv og tar beslutninger på kammerset.
Albright fremholder imidlertid at banken er pålagt en slik demokratisk oppgave, av hensyn til eierne. At sentralbanken ikke makter å løse oppgaven, skyldes trolig noe hun ikke nevner, bankens diskret og tradisjonalistiske byråkrati. En slik hemsko forhindrer fagfolk i å diskutere åpent med eierne, folk flest, hva banken bør planlegge å gjøre med pengene deres.
"Mer åpenhet"
Kontaktflaten mot offentligheten må intensiveres i tiden som kommer. Det er en rimelig konklusjon på den skarpe kritikken fra USA.
Hvis ikke sentralbanken gradvis viser en annen grad av åpenhet om hva de egentlig mener er svakhetene i risikohåndteringen av fondet, bør Regjeringen utfordre dem. En sentral utfordring i disse dager bør være å vise full åpenhet om hvordan man på lang sikt akter å møte de største utfordringene.
Etter egne ord er jo fondet konstruert for "evigheten". Men har man tatt tilstrekkelig høyde for den største typen risiko - "100 års"-krakkene - slike som på Wall Street i 1929 og i 2008? Kan noen i sentralbanken si noe klokt og overbevisende om det til sine eiere?
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 7. oktober 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
