Aktuell debatt om Olje-Norge:
Statssekretær Liv Monica Stubholt i olje- og energidepartementet har i Dagens Næringsliv 5. desember noen betimelige bemerkninger om StatoilHydros stilling på norsk sokkel.
Departementet vurderer nå utilsiktede og mulig uheldige virkninger av fusjonen og ulemper ved at norsk petroleumsvirksomhet har fått en dominerende aktør. Viktige forutsetninger for fusjonen synes ikke å holde.
Statoils og Hydros styrer fremhevet i sin tid størrelse og stordriftsfordeler som det viktigste argumentet for fusjonen, først og fremst med henblikk på internasjonal konkurranse, og som verdens ledende operatør på dypt vann.
Argumentet er korrekt, men lite relevant for norsk sokkel. Det er behov for en revurdering av selskapsstrukturen i norsk petroleumsvirksomhet samt omfang og form for statens deltagelse.
Den viktigste forutsetningen for norsk petroleumsvirksomhet er modningen av ressursgrunnlaget; det gjøres færre, mindre og vanskeligere nye funn, samtidig som utbyggingen i betydelig utstrekning gjelder funn gjort tidligere.
Denne fasen i petroleumsvirksomheten har tidligere inntrådt i USAs mexicogolf og på britisk sokkel; der har mindre selskaper overtatt en stadig større del av virksomheten, målt ved ressurseierskap og utvinningsvolum. Mangfold og konkurranse bidrar her til innovasjon og kostnadskutt.
Ugunstig fusjon
I dette perspektiv fortoner fusjonen mellom Statoil og Hydro seg som ugunstig for virksomheten på norsk sokkel. En konsentrasjon av eierskap og operatøroppgaver med svekket mangfold og konkurranse strider mot erfaringene fra andre modne oljeprovinser.
Sosialdemokratisk tro på store enheter passer ikke til et modnende ressursgrunnlag, men hovedgrunnen lå mest sannsynlig utenfor norsk sokkel.
I ettertid kan forholdet til Russland og den eventuelle utbyggingen av Shtokman-feltet tillegges betydning for regjeringens beslutning om å godta fusjonen av Statoil og Hydro.
Det var, og er, viktig for Norge å delta aktivt i en stor petroleumsutbygging i vårt umiddelbare arktiske nærmiljø. Forhandlinger med Russland hadde foregått i flere år, Statoil og Hydro motarbeidet hverandre, og hovedeieren i begge selskaper, den norske stat, fikk dem ikke til å samarbeide.
Daværende president Vladimir Putin skal overfor den norske statsminister ha uttrykt forundring over at Norge opererte med to nasjonale oljeselskaper. Statsministeren uttrykte begeistring for fusjonen, selv om russisk næringspolitikk ikke fortoner seg som forbilledlig, heller ikke for olje og naturgass.
Shtokman-utbyggingen synes nå mer usikker, ihvertfall innenfor den avtalte tidsramme; markedet svikter, kostnadene øker, og den russiske operatøren Gazprom har pengeproblemer. Norge er parat, med ett nasjonalt oljeselskap, men ventetiden kan bli lang.
I resten av verden er det et problem for StatoilHydro at mange olje- og gassproduserende land ser på Norge som et forbilde; man tillater utenlandsk deltagelse, men med små andeler og høy beskatning.
Staten som dominerende eier
Dermed møter StatoilHydro norskinspirerte rammebetingelse og tilsvarende begrensede muligheter til inntjening. Utvilsomt er det i mange tilfeller en fordel å være et norsk selskap, men aksept som partner og investor innebærer ikke nødvendigvis god lønnsomhet. Selskapet kan likevel være nyttig som døråpner for norsk næringsliv.
På denne bakgrunn er ikke StatoilHydro et vanlig internasjonalt oljeselskap. Like meget som StatoilHydro dominerer norsk petroleumsvirksomhet, har selskapet én dominerende eier: den norske stat. Verdens største operatør på dypt vann har mesteparten av sine operasjoner på norsk sokkel. Fordi vekstpotensialet på norsk sokkel er begrenset, må StatoilHydro vokse i utlandet, dersom det ikke skal trappes ned.
Motsetningen mellom selskapets internasjonale ambisjoner og det statlige eierskapet kan bli kritisk. Et to tredjedels statlig eierskap innebærer at StatoilHydro oppfattes som Norges nasjonale oljeselskap, hvilket ikke behøver å være noen forretningsmessig ulempe, men kan skape konflikter.
Ett eksempel er investeringene i tjæresand i Canada som mange hevder er i strid med norsk klimapolitikk. Flere andre engasjementer i utlandet har ikke vært særlig heldige eller gunstige for Norges omdømme. Mer privat eierskap ville gitt større avstand til den norske stat.
Vi trenger en reform
Behovet for en reform er påtrengende, ikke bare for mangfold og konkurranse på norsk sokkel, men også for norsk internasjonal oljeindustri.
Én mulighet kunne være at statens eierskap i StatoilHydro senkes til 51 prosent, og at selskapet som motstykke gir fra seg viktige andeler og operatøroppgaver på norsk sokkel.
Disse ville staten ved Petoro deretter kunne avhende i samband med en ny teigblanding, med konsolidering av eierskap og andeler i konsesjoner og områder med sikte på færre eiere med større andeler.
Omstruktureringen kunne bygge opp noen mer slagkraftige, konkurrerende miljøer til StatoilHydro, eventuelt også med statlig deltagelse.
I den utstrekning mangfold bidrar til innovasjon og kostnadskutt, kan det være fornuftig for staten å delta i flere selskaper som konkurrerer med hverandre, hvilket var tilfellet på norsk sokkel frem til fusjonen.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 10. desember 2008 med tittelen ”Gigantens utfordringer”.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
