Aktuell innsikt:
Både presidentkandidat Barack Obama og visepresidentkandidat Sarah Palins taler var av det oppildnende, samlende slaget: Velformulerte, igangsettende, inspirerende (om enn påfallende vage).
Påvirkning
Dommen i de mange kommentarene etter Palins debut var entydig: Hennes friske og offensive tale lå langt over presidentkandidat John McCains.
I politisk historie har talen alltid vært et av de fremste påvirkningsmidler. Den fanger opp i seg retorikkens regler som stammer fra antikken, og den er både marsjordre, kallesignal, kulokk og refselsesmiddel på samme tid.
Inneholder så talene tankemessig innhold? I mellomkrigstiden var Adolf Hitler og Benito Mussolini skremmende gode talere som stålsatte massene.
Det gjaldt å holde massene i age, bevege dem og fylle dem med håp og med aggresjon mot alle fiender. Hitler dyrket talen som hersketeknisk virkemiddel - forenklet, appellerte til fordommer, angst, håp, drømmer og ofte de tristeste instinkter.
Gi håp
Winston Churchill dyrket den andre effekten: Nettopp ved å love ikke annet enn blod, svette og tårer - en slags politisk styrkedrikk - appellerte han til britenes oppofrelsesvilje, deres stålsettende trass - og humor.
Det er ikke å ta for hardt i at Churchills taler i 1940 ga britene det håp de desperat søkte etter nederlaget i Frankrike og på strendene i Dunkerque.
Da Churchill senere i livet ble spurt om hvilket år han ville gjenoppleve, var svaret klart: 1940. Hans og øyrikets «finest hour». No wonder.
Den store retoriske tradisjonen dyrkes også i Underhuset i London. Der ville nok de fleste norske politikere (Syse, Willoch, Lyng og i dag Støre og Stoltenberg kanskje unntatt) føle seg hjemløse.
Der var jomfrutalen selve manndoms- og kvinndomsprøven (Churchill leverte ut sin jomfrutale på forhånd med innlagte merknader om hvor latteren kom).
I USA er det slående hvor gode politikerne er retorisk. De undervises i skolen i «public speech» og debatt. Sammenliknet med amerikansk taletradisjon, blekner de fleste norske landsmøtetaler.
Høydepunkter
I Norge mistenkes gode retorikere raskt for å være overfladiske, de oppfattes lett som uekte og som lurendreiere. Desto mer ubehjelpelig uttrykt, desto ektere, synes i blant å være hovedsynspunktet.
Nå har vi fått en bruksanvisning i den ferske boken, «Taler som forandret verden, øyeblikk som dannet historie» (Forlaget Press). Simon S. Montefiore har skrevet innledning.
Over 50 taler er med, en vifte av høydepunkter eller taler ved kritiske hendelser, fra Moses til dronning Elisabeth I, Cromwell, Gandhi, Nehru, Kennedy (John F), Lenin, Roosevelt, Mandela til et heldig øyeblikk av taleskriverne til George W. Bush (talen til nasjonen 11. september 2001).
Det som slår en, er at de mest retorisk blendende taler lett kan oppleves som fjas hvis ikke innholdet er stramt og umiddelbart forståelig.
En slik er Madame Curies tale om oppdagelsen av radiumet, holdt på Vassar College i 1921. Ingen flammende retorikk, men fascinerende med sin nøkterne prosa i talen kalt «Radiumets vitenskapelige historie er vakker».
I George Washingtons avskjedstale i 1796 strekker han kjølen til god amerikansk politisk kultur ved å sette en presedens: Fredelige maktskifter, å stå til tjeneste for allmennheten og sikre unionen.
Skriv ikke av!
Fra før har vi Anders Johansen og Jens E. Kjeldsens bok med innflytelsesrike norske taler, «Virksomme ord. Politiske taler fra 1814 til 2005».
Dermed har Norge nå minst to inspirasjonskilder og kokebøker for alle praktikere i talefaget.
Men pass på!
Det er nok slik at en tale som sitter kan skape en karriere (Sarah Palin?). Men hennes motpart, Joe Biden, gjorde seg i sin tid til latter da han gjorde det motsatte: Plagierte den tidligere britiske Labour-lederen Neill Kinnock.
Taler er best når de er ekte. Retorikk og stil kan være medhjelpere, men kun det. Innpakning erstatter ikke tankeinnhold. Fortsatt opplever vi at språket ennå kan funkle, trass i all misbruk og all slitasje. Gode taler etterlater oss i en stemning av optimisme. Ennå er det ikke så rent få som holder fast på at språk er hellig.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i VG 8. september 2008 med vignetten ”Akkurat nå”.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
