Aktuell innsikt:
Næringslivet og næringspolitikken formes av de forståelsesmodeller som legges til grunn. I denne artikkelen vil jeg skissere tre modeller som gir tre ulike forståelsesrammer.
Jeg går så langt som å kalle modellene for tre ulike paradigmer. Vi trenger et nytt næringslivsparadigme for å forstå det kunnskapsbaserte næringslivet.
Forestillingen om industribedriften
Det første og mest innflytelsesrike paradigmet er at bedriften er en industribedrift som transformerer råvarer til ferdigvarer.
Dette var den første bedriftsmodellen jeg møtte da jeg begynte å studere bedriftsøkonomi for omtrent 40 år siden, og modellen dominerer mye av næringslivstenkningen også i dag. Verdiskapingen skjer ved å øke foredlingsgraden.
Bildet av bedriften er en industribedrift hvor det går råvarer og energi inn i den ene enden, og det kommer ferdigvarer ut i den andre enden. Vi tenker på bedriften som en verdikjede hvor det er mulig å dele opp virksomheten i logiske produksjonstrinn, og hvor det er mulig å styre virksomheten som et reguleringssystem.
Henry Fords samlebånd
Vi kjenner fagfelt som operasjonsanalyse, produksjonsstyring, logistikk og reguleringsteknikk som legger denne logikken til grunn.
Bedriftens virksomhet kan beskrives som et ligningssystem hvor det er mulig å optimere, og vi ser for oss Henry Fords samlebånd eller Toyotas nyeste bilfabrikk som den optimale produksjonsbedriften.
Norsk prosessindustri ligger ikke langt etter. Det er faktorprisene og produksjonsteknologien som avgjør bedriftens økonomiske resultater, og så får prisene på verdensmarkedet og valutakursene bestemme resten.
Forestillingen om næringsklynger
På begynnelsen av 1990-tallet kom en ny forståelsesmodell som langt på vei erstattet produksjonsparadigmet.
Modellen ble hentet fra Harvard professoren Michael Porter som i sin bok The Competitive Advantage of Nations (1990) beskrev næringslivet som næringsklynger av ulik styrke og konsentrasjon.
Modellen hadde likhetstrekk med de industrielle nettverksmodellene som skandinaviske bedriftsforskere med professor Håkan Håkansson ved Uppsala universitetet (nå ved Handelshøyskolen BI) i spissen, hadde lagt til grunn for å forstå internasjonale teknologibedrifter.
Nettverk med krevende kunder
Bedriftene stod i et gjensidig avhengighetsforhold til sine spesialiserte leverandører og sine krevende kunder, og det var forholdene utenom bedriften som langt på vei bestemte hvor godt bedriften ville lykkes. Bedriftens oppgave var å utvikle sterke relasjoner i det industrielle nettverket, ikke minst på kunnskapssiden.
Bedriftens lokalisering kom igjen i fokus i klyngetenkningen. Det var visse næringer som hadde store konkurransefortrinn fordi de var del av dynamiske næringsklynger eller industrielle miljø hvor det var spesialisert arbeidskraft, rivalisering, samarbeid og innovasjon.
Sunnmørseffekten
Vi begynte å snakke om Sunnmørseffekten, og forskerne begynte å interessere seg for steder som Kongsberg, Bryne og Austevoll.
Her hjemme fikk vi store næringslivsstudier som Et konkurransedyktig Norge (1992) og Et verdiskapende Norge (2001) som ble utført ved henholdsvis SNF i Bergen og Handelshøyskolen BI i Oslo, under ledelse av undertegnede og et stort team av forskere og studenter.
Studiene fikk stor betydning som forståelsesmodell, og næringsklyngetenkningen ble langt på vei lagt til grunn for utformingen av næringspolitikken.
Det er kanskje særlig tydelig i Soria Moria erklæringen til dagens rød-grønne regjering, og vi husker alle de opphetede debattene om en næringsnøytral politikk under forrige regjeringsperiode. Her stod sosialøkonomer mot næringsøkonomer. Næringslivet derimot omfavnet næringsklyngetenkningen, først og fremst fordi de kjente seg igjen i måten å forstå bedriftene på.
Verdiverksted og verdinettverk
Samtidig ble det utviklet nye modeller for å forstå verdiskapingen i selve bedriftene.
I tillegg til verdikjeden som var grunnmodellen i industriparadigmet, kom nå verdiverkstedet og verdinettverket.
De nye verdiskapingsmodellene ble utviklet av BI professorene Øystein Fjeldstad og Charles Stabell, og modellene har fått stor gjennomslagskraft, ikke minst i kunnskapsbasert tjenesteyting og i nettverksnæringer som telekommunikasjon og finans.
Kunnskapsøkonomien
Siden tusenårsskiftet har det vært mer og mer snakk om kunnskapsøkonomien, og næringspolitikken benevnes mer som innovasjonspolitikk eller kunnskapspolitikk.
I kunnskapsøkonomien er det ikke lenger råvarene eller produksjonsteknologien som er driverne, slik det var i industriparadigmet. Det er heller ikke primært leverandør- og kundeforholdene som er hoveddriverne i verdiskapingen, slik vi beskrev dynamikken i klyngetenkningen.
I kunnskapsøkonomien er det bedriftens evne til å tenke nytt og bedriftenes unike forretningsmodeller som står i sentrum. Med rette har fokuset flyttet fra produksjonen og kostnadsforholdene til innovasjonen og markedsforholdene.
Kreativitet fra Grünerløkka til Nydalen
De bestselgende næringslivsbøkene i denne perioden har titler som Konkurranse i en flat verden og Blue Ocean Strategy. Richard Florida fremhevet betydningen av den kreative klassen, og næringslivsforskerne begynte å oppdage nyskapingen i de nye kreative næringene, for eksempel langs Akerselva fra Grünerløkka til Nydalen.
Byene fikk en mer og mer sentral rolle i næringsutviklingen, ikke minst den næringsutviklingen som skjer i tilknytning til universitetene og forskningsmiljøene.
Internasjonalt står kampen om å tiltrekke seg de beste talentene og de fremste teknologiene.
Den ene forutsetter den andre siden ny teknologi utvikles av de mest kompetente forskerne. Richard Florida legger til en tredje T, og det er toleranse, målt som toleranse for mangfold, både kulturelt og kunnskapsmessig. Igjen kommer mange av de fremste byene i vestlige land godt ut.
De tre paradigmene
Hvordan skal vi formulere forståelsesmodellen for kunnskapsøkonomien?
- I industriparadigmet stod produksjonsbedriften i sentrum.
- I næringsklyngeparadigmet stod nøkkelbedriftene med alle sine industrielle relasjoner i sentrum. Mest kjent er vel den maritime næringsklyngen med rederiene i sentrum eller energiklyngen med oljeselskapene i sentrum.
- I kunnskapsparadigmet må vi invertere klyngemodellen ved å sette kunnskapen i sentrum og la bedriftene beite på en felles kunnskapsallmenning som er i stadig utvikling og omforming.
Globale knutepunkt for kunnskap
Selv arbeider jeg med modeller hvor næringsklynger oppgraderes til globale kunnskapsknutepunkt (global knowledge hubs).
En global kunnskapshub har forskning og innovasjon i sentrum, omgitt av venturekapital og investorer. Deretter kommer kretsen av relaterte bedrifter som utgjør kunnskapsklyngen. I denne kretsen er de tjenesteytende bedriftene gjerne viktigere enn produksjonsbedriftene, og spesielt viktige er kunnskapskoplerne eller kunnskapssprederne som konsulenter, meglere, designere, arkitekter, konstruktører, engineering, børser og finanshus.
Det er kunnskapseksternalitetene som er driverne i kunnskapsøkonomien, noe som er vel dokumentert i endogen vekstteori innen moderne økonomisk forskning
En global kunnskapshub er en superklynge som inneholder de fleste aktører som betyr noe kunnskapsmessig innen et gitt næringsområde eller kunnskapsfelt.
Silicon Valley har fortsatt en slik status innen IT-næringen, og Boston har definitivt en slik posisjon innen life sciences. Det som kjennetegner begge stedene er at de har noen av verdens fremste universiteter og laboratorier, og de fleste internasjonale bedriftene innen bestemte næringer har lokalisert centers of excellence på stedet.
Samspill mellom kunnskap og kapital
Dette gir globale kunnskapskoplinger som er helt essensielle i kunnskapsnæringene. Samtidig er forskning og høyere utdanning en av de viktigste lokale næringene både i San Francisco og Boston. Det er heller ikke tilfeldig at San Francisco og Boston har to av verdens største konsentrasjoner av venture kapital. Det er samspillet mellom kunnskap og kapital som representerer selve dynamikken.
Den gamle næringslivstenkningen henger fortsatt fast. Ikke minst gjelder dette i måten vi klassifiserer næringslivet i bransjer (etter hvilke varer det produserer), eller i måter vi representerer næringslivet i korporativ og offentlig sektor (for eksempel hos NHO, LO og i departementene). Det er vel kun Abelia som organiserer IT- og kunnskapsbedriftene hos NHO som forsøker å tenke annerledes.
En interessant perspektivanalyse fra forskningsmiljøet ved SNF og Norges Handelhøyskole med professor Victor Norman i spissen (Globetrotterne 2007) har sett på betydningen for norsk økonomi av Kina og India, samt betydningen av migrasjon, spesielt fra Øst Europa.
De viser at Norge i fremtiden vil måtte leve av kunnskap og kapital, ikke minst av kapitalinntekter fra norske investeringer i utlandet. Resten av økonomien vil bestå av skjermet tjenesteyting, for eksempel innen helse og omsorg.
I følge disse forskerne vil Norge befinne seg i kunnskapsøkonomien uten nevneverdig arbeidskrevende industri innen en tiårsperiode. Det er det kunnskapsbasert næringslivet som tåler de høye lønningene, som vil være næringslivsdrivkraften i fremtiden. Dette fremkommer dersom vi modellerer klyngeeffektene, og det har da også NHH forskerne gjort.
Nøkkelen til suksess
For å forstå den nye kunnskapsbaserte næringslivsdynamikken trenger vi en ny forståelsesmodell av næringsliv.
Da er det ikke bare nødvendig med sterke lokale næringsklynger slik vi i dag har innen en rekke sektorer.
Vi trenger å oppgradere noen av de internasjonale næringsklyngene til globale kunnskapsknutepunkt (global knowledge hubs). Her ligger nøkkelen til Norges fremtidige internasjonale næringslivsposisjon. Det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden.
Artikkelen er publisert som ”Analyse” i Økonomisk Rapport nr. 3/2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
