Finansiering av norsk film:
En studie gjennomført på Handelshøyskolen BI av finansiering og inntjening til alle norske filmer som ble lansert på kino i 2005 viser at filmenes private investorer samlet tapte 20 prosent av sine investeringer. Dette til tross for at staten de siste årene har arbeidet for å legge bedre til rette for privat finansiering av norsk film.
Siden omleggingen av norsk filmpolitikk i 2001 har det vært et filmpolitisk mål å øke de private investeringene.
Virkemidlene har blant annet vært billettstøtte og produksjonstilskudd gitt etter markedsvurdering. Billettstøtten gis i tillegg til produksjonsstøtten og er en etterhåndsstøtte som gis til produsentene i forhold til hvor mange billetter som blir solgt, og denne bidrar dermed til å kompensere for et svært lite hjemmemarked.
Markedsvurderingsordningen skal legge bedre til rette for produksjonsstøtte til filmer med stort publikumspotensial.
Private finansierer halvparten
For 2005-filmene utgjorde de samlede private investeringene 47 prosent av de totale produksjons- og lanseringsbudsjettene, mens de resterende 53 prosent var offentlige midler. Billettstøtten representerte cirka 50 prosent av inntjeningen i produsentleddet og var dermed helt avgjørende for inntjeningen av den private kapitalen.
Kulturdepartementet påpekte i 2004 at avkastningsgraden på den private kapitalen for flere filmer var kommet opp i over 50 prosent, men hadde vanskeligheter med å forklare hvorfor investeringer fra de tradisjonelle investormiljøene fortsatt uteble.
Våre tall viser en samlet negativ avkastning til tross for sjenerøse støtteordninger, og det er sannsynligvis en av forklaringene departementet da lette etter.
Noen vinnere, mange tapere
Men tapene var på ingen måte jevnt fordelt. Enkelte filmer genererte, som reflektert i departementets egne tall for noen år siden, en solid avkastning på den private kapitalen.
Den kommersielt beste 2005-filmen kunne faktisk vise en fortjeneste på rundt 90 prosent. Av de totalt 19 filmene kunne også fire andre vise positiv avkastning på mellom 35 og 60 prosent.
Resten gikk med tap for private investorer, og for mange var tapene betydelige. Ti filmer tapte over halvparten av sin private kaptial og for fem av disse var tapene over 80 prosent. Verst gikk det for dem som hadde investert i den som tapte 95 prosent.
Siden alle filmene benyttet seg av en eller annen form for strukturert prosjektfinansiering var tapene (eller fortjenesten) langt fra jevnt fordelt mellom de private investorene i hver enkelt film.
Generelt var distributørene flinke til å redusere sin risiko ved å ta prioriterte posisjoner i filmenes finansiering. Filmarbeidere og leverandører som hadde ytt arbeidskreditt, samt produsenter og andre investorer ble derfor ofte sittende igjen med større tap. Distributørene var den gruppen som samlet bidro med mest privat kapital til produksjon og lansering av norske filmer.
Helsvart uten offentlig innsats
At filmene samlet genererte tap av privat kapital betyr ikke nødvendigvis at departementets politikk for økte private investeringer i norsk film har sviktet. Uten de virkemidlene som er tatt i bruk ville bildet sett helsvart ut.
Tar man for eksempel billettstøtten ut av inntektsberegningene ville det samlede tapet gjøre et hopp fra 20 til 62 prosent. Under et slikt regime ville kun den mest besøkte filmen gitt positiv avkastning for sine private investorer, og selv for denne filmen ville avkastningen vært på beskjedne ni prosent.
Alle de andre 18 filmene ville generert tap. 15 av disse ville tapt over 50 prosent. At de samlede tapene uten noen offentlig støtte ville vært på hele 82 prosent illustrerer bare hvor lite det norske markedet er og hvor avhengig næringen derfor er av gode stabile støttetiltak.
Mulig å tjene penger
Betyr disse tallene at private investeringer i norsk film er uinteressant for alle som står utenfor filmmiljøet?
Nei, ikke nødvendigvis siden de også viser at en del tjener gode penger. Selv for de som ikke søker høy risiko burde det finnes interessante nisjer forutsatt at finansieringen struktureres og organiseres riktig.
Det er mulig å tjene penger selv på investeringer i filmer som går med tap. Spesielt interessant blir det dersom man er flinke til å finne andre aktører som er villige til å ta en høyere risiko, kanskje fordi de har motiver også utover det rent finansielle.
Så lenge risikoen anerkjennes og investor gis en risikojustert riktig andel av en potensiell fortjeneste trenger ikke dette være noen mindre interessant investering. Her kunne for eksempel de regionale filmfondene spille en nøkkelrolle med mindre staten gjennom sin støtte til disse fondene legger for rigide bånd på deres virksomhet.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon 3. april 2008.
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter til denne artikkelen på E-post til 
