Bedriftens samfunnsansvar:
Internasjonal storindustri har nå med brask og bram proklamert sitt samfunnsansvar.
Men dette imponerer ikke sivilsamfunnsorganisasjonene. Som aldri før jakter de på sosiale og miljømessige forsømmelser.
Global turbokapitalisme
De følger i fotsporene til kritikere på venstresiden som Naomi Klein, Robert Reich, Michael Hardt og Antonio Negri, som har levert hardtslående avsløringer av moderne global turbokapitalisme. Dette korstoget er også blitt fulgt av norske skribenter.
Det er spesielt våre største selskaper som Statoil og Hydro som har fått på pelsen, blant annet for sitt engasjement i tjæresand i Canada, men også for sin tilstedeværelse i land med korrupsjon og brutalt styringssett.
Erling Borgen, (Aftenposten 9. november 2007) beskriver således brutaliteten og undertrykkelsen i Aserbajdsjan, der Statoil har investert 20 milliarder kroner og kritiserer selskapet for å engasjere seg der.
I nettavisen E24 (11. mai 2007) siteres miljøbevegelsen, som kaller Statoils oppkjøp av et oljesandselskap i Canada for en klimaforbrytelse.
Glansbilde som fasade
Det store paradokset i denne debatten er at kritikken gjerne rettes mot selskaper som Statoil og Hydro som har tronet på verdenstoppen i samfunnsansvar, bl.a. ved listing på den prestisjefylte Dow Jones Sustainability-indeksen.
Med til paradokset hører også at næringslivet selv spiller opp til dette ved å presentere oss for en glansbildeaktig samfunnsansvarsfasade som bedriftene neppe kan leve opp til.
Kommunikasjonsrådgiverne og markedsføringsekspertene har bygget opp klisjeer som nærmest inviterer til å rives ned. I forbindelse med en ny stortingsmelding om bedriftenes samfunnsansvar krever sivilsamfunnsorganisasjonene at Regjeringen må stramme til lovgivningen.
Dette ønsker de gjort slik at norske selskaper må følge norske lover og standarder, uansett hvor i verden de befinner seg, nettopp slik mange selskaper skryter av i sine samfunnsansvarsrapporter.
Kan svekke de gode selskaper
Min påstand er at både kritikernes mangel på refleksjon og næringslivets ofte overfladiske bruk av samfunnsansvarsslagord kan føre med seg at vi svekker gjennomslaget for "gode selskaper" og styrker "røverkapitalisme" og dermed senker listen for sosialt og miljømessig samfunnsansvar i den globale økonomien.
Skulle Norge og andre vestlige land gå så langt som sivilsamfunnsorganisasjonene og venstresiden ønsker, og lovfeste "velferdsstatlig samfunnsansvar" hos sine selskaper verden over, risikerer de å sette sine selskaper utenfor verdensøkonomien.
De ville bli så "rene" at de ikke kunne operere utenfor Skandinavia og Nord-Europa uten å begå lovbrudd.
Dermed ville de overlate andre arenaer til selskaper med hovedkontor i mindre demokratiske og transparente land, der det er all grunn til å regne med at næringslivsstandarden heller ikke er på topp.
M�� heve listen sammen
I en global markedsøkonomi der mange stater er korrupte og udemokratiske og en stor del av selskapene lever i en tvilsom gråsone, må "gode stater" og "gode selskaper" spille sammen for å vinne innflytelse.
De må åpenbart jobbe for å heve listen sosialt og miljømessig, men de må ikke sette seg selv utenfor spillet ved å opptre så skinnhellig at de ikke kan delta, slik mange sivilsamfunnsorganisasjoner og glansbildekonsulentene i bedriftens samfunnsansvar synes å ønske.
Sivilsamfunnsorganisasjonenes ensidige kritikk av de beste selskapene i Vesten er imidlertid ikke bare resultat av naivitet eller ideologisk blindhet. Den har også to andre grunner, som sjelden nevnes i debatten:
Lukkede miljøer
For det første: Mens informasjon om de beste vestlige selskapene delvis er åpen og lett tilgjengelig, er informasjon om bunn- og mellomsjiktet i økonomien langt vanskeligere å få tak på.
Når vi overlater en viktig del av siviliseringen av den globale kapitalismen til den åpne kritiske mediedebatten der sivilsamfunnsorganisasjonene og venstresideintelligentsiaen langt på vei er innholdsleverandør, foregår debatten på bakgrunn av fullstendig forvridd informasjon.
Informasjonsskjevhet gjør at vi mangler grunnleggende kunnskap om selskapene i ikke demokratiske land og fra bunnsjiktet i økonomien, som nettopp burde være den primære skyteskiven for kritikken.
Det gjelder åpenbart store deler Afrika, Midtøsten, Russland, Kina, deler av Latin-Amerika for bare å nevne noen. Dette kan vi ikke vente at sivilsamfunnsorganisasjonene og venstresiden har ressurser til.
Det gjør ikke saken lettere at store deler av venstresiden også har ideologiske problemer med å akseptere at verstingselskaper kan finnes i "sosialistiske" eller utviklingslands økonomier.
Venstresiden har lenge hamret løs på USA og markedsliberalismen, mens de har latt sosialistisk inspirerte diktaturer og deres ineffektive og ofte halvkorrupte statsbedrifter i fred.
Politisk mobilisering
For det andre henger kritikken som systematisk rettes mot det globale toppsjiktet av vestlige selskaper også sammen med sivilsamfunnsorganisasjonenes behov for politisk mobilisering. For å sikre ressurser til egen virksomhet må de styrke egen prestisje i betalingssterke deler av verdensøkonomien.
Sivilsamfunnsorganisasjonene har også sine røtter her, og mobilisering av støtte fra vestlig opinion for å verve medlemmer og inntekter er selvfølgelig vesentlig lettere enn å beile for selskaper og opinion i fattige diktaturer.
Om vi skal lykkes i å heve det sosiale og miljømessige nivået i den globale markedsøkonomien, er det imidlertid viktig at vi bryter ut av denne nordiske illusjonen ved å fremskaffe systematisk informasjon om bunn- og mellomsjiktet av bedrifter i den globale økonomien.
Internasjonalt samarbeid
Myndighetene må finansiere dette, men må samarbeide bredt med globale arbeidstager- og miljøorganisasjoner for å sikre internasjonal troverdighet.
Lykkes man i å tilveiebringe denne informasjonen på en troverdig måte, kan vi håpe på at mediedebatten bidrar til en mer positiv globalisering av markedet der sosial og miljømessig anstendighet også fremmes.
Lenger fremme kan man også håpe at en slik nivåhevning kan få innpass som krav i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og andre internasjonale fora som setter normer for global markedsøkonomi.
Må piskes videre
Når dette er sagt, ønsker vi selvfølgelig ikke at sivilsamfunnsorganisasjonene skal slutte å angripe StatoilHydro og andre i samfunnsansvarstoppsjiktet i internasjonal økonomi. Selskapene må åpenbart piskes videre for å bli enda bedre.
Men de må også se at dette svarer seg ved at verstingene piskes enda hardere. Slik informasjonsstrømmen nå er formet, pisker vi de beste, mens verstingene går fri.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 14. januar 2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
