Nye ideer om finanskrisen:
”When private sector’s balance sheets look okay”, sier Paul Krugman, årets nobelprisvinner i økonomi.
Først da vil krisen være over. Når vi har gjeld og egenkapital som står i passende forhold til hverandre. Denne nedbyggingen av gjeldsgraden, dvs. oppbygging av egenkapitalandelen, setter trykk nedover på økonomien. Ingen vil låne. Alle vil spare.
Krisen vi nå står midt oppe i er ingen tilbudssidekrise i form av at OPEC skattlegger oss (dvs. Amerika) med høyere oljepriser. Eller at andre land ikke kan betjene sin gjeld til oss. Nei, den er hjemmelaget.
Hjemmelaget krise
Folk føler seg fattigere. Balansen til banker og andre foretak ser mindre pen ut. Hvorfor? Fordi noen tall i noen bøker er justert ned. Nemlig verdien av kapitalen. Men selve realkapitalen er der. Husene og bilene. Fabrikkene og maskinene.
Forventet nåverdi av den kontantstrømmen en kapitalgjenstand genererer er imidlertid blitt redusert. Hvilket igjen kan skyldes at den forventede kontantstrømmen er mindre. Eller at risikoen oppleves som større, og diskonteringsrenten satt opp.
Men om noen tall i noen bøker er skylden i det uføre amerikansk økonomi er kommet ut i, går det ikke da an å gjøre noe med disse tallene? Her er min skisse.
Skisse til løsning
La alle som har lånt penger til banker (både til de regulære og til de parallelle) bli pålagt å gjøre om deler av sitt lån til egenkapital slik at egenkapitalandelen kommer opp på passende nivå, la oss si 20 prosent av balansen, og gjeldsgraden tilsvarende ned.
Legg til grunn en bank med 56 prosent funding ved vanlige innskudd, 36 prosent funding i markedet og 8 prosent egenkapital. En tredjepart av innlån i markedet gjøres om til egenkapital, og man når opp i 20 prosent.
En vinn-vinn situasjon oppstår. For dem som har lånt til banken, stiger markedsverdien av det gjenværende lånet. Soliditeten til bankene er blitt markant forbedret, og risikoen for ikke å få de utlånte pengene tilbake blitt tilsvarende redusert. Eksisterende aksjonærer risikerer å vannes noe ut. Men dette må måles mot redusert risiko for at banken går konkurs og aksjene blir helt ut verdiløse.
Åpenbar gevinst for samfunnet
Gevinsten for samfunnet er åpenbar. Med et pennestrøk har ”deleveraging” funnet sted. Bankenes soliditet er gjenopprettet. De kan med friskt mot låne til hverandre så vel som til næringsliv og husholdninger. Etter nøye, men ikke for nøye, kredittvurdering.
Mitt pennestrøk lar seg ikke så lett gjennomføre i praksis. Man har lover og regler. I realiteten er det likevel mye av en slik løsning vi kommer til å få. Etter kanskje et par års seigpining.
Den nedgang i gjeldsgraden myndighetene ”vedtar” i opplegget her, vil langt på vei fremkomme likevel etter omstendelige gjeldsforhandlinger. Lån gitt til finansinstitusjoner som ikke blir honorert. Fremmedkapital som gjøres om til egenkapital. Men prisen for den enkelte og for samfunnet blir høy. En kraftig nedgang i produksjon og sysselsetting. Og mange flere fattige.
Egentlig er det et koordineringsproblem vi har å gjøre med. Den enkelt långiver til en bank – f. eks. en kjøper av en obligasjon banken har lagt ut – makter ikke å få til en slik ordning selv om hun gjerne ville.
Om både eieren av obligasjonen, eierne av banken, kundene til banken og samfunnet i bred forstand ville stå seg på en slik ordning, er det ikke da grunnlag for å se nærmere på den?
Artikkelen er et utdrag fra Månedsbrevet desember 2008: Krugman om krisen, utgitt av professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
Dette artikkelutdraget er også publisert som kommentarartikkel i nettavisen e24 11. desember 2008.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
