Gudmund Hernes kommenterer finanskrisen:
Den gode nyheten er at dagens krise vil føre til en Nobelpris i økonomi. Og til storartete historiske analyser, på linje med John Kenneth Galbraiths The Great Crash 1929.
Den dårlige nyheten er at det skyldes at få forutså det globale dramaet som nå utspilles - verken spekulanter eller sentralbanksjefer. Alle er tatt på senga. Ingen vet om mottiltakene vil virke. Forståelsen er mangelfull. Nå er det virkeligheten som rår. Hele nasjoner vakler - Island henger i gesimsen. Bare den utvendige karakteristikken er holdbar: Det verste tilbakeslag siden - nettopp - 1929.
Du er i det beste selskap
Så om du ikke skjønner det som skjer, er du i det beste selskap: Ingen gjør det. Omkvedet fra alle eksperter den siste uken er at dette er skrekkelig - men de vet ikke hvor det bærer eller hva som vil skje i morgen.
Vår egen sentralbanksjef Svein Gjedrem innrømmet den 2. oktober at han var overrasket over finanskrisen: «Den er dypere og enda sterkere enn det vi kunne forutse selv for to måneder siden.» I dag kunne han vel legge til: Enn det vi trodde for to dager siden. Den økonomiske krisen er også en forståelseskrise.
Pyramidespillet er over
Vi vet en god del om det som ledet opp til den: at «the best and the brightest» ble tillatt å lage et system for å tilsløre hva papirer var verd, men som alle kunne bruke til å lure hverandre. Det puttet katter i alle sekker.
Operatørenes suksess ble målt ved det de presterte i forhold til hverandre, ikke i forhold til den reelle verdien på det de omsatte. Nå er pyramidespillet over. Der man før hadde uttrykket «sikker som banken», stoler bankene ikke engang på hverandre: Alle mistenker hverandre for å sitte med flere svarteper’er enn dem selv.
Vi vet også hvorfor krisen består: Det finnes ingen internasjonale organisasjoner med modeller, makt eller ressurser til å håndtere den.
Ikke Verdensbanken eller Pengefondet (skapt etter den annen verdenskrig). Ikke G7, som ikke favner stigende makter som China, India eller Brasil. Ikke EU, - bare en region, ingen føderasjon, ennå mest en klubb av nasjoner.
Nasjoner som lett fristes til å berge seg selv på måter som spiller problemene over på de andre og dermed forstørrer dem - som da Irland var først ute med å garantere bankinnskudd uten noe samlet europeisk opplegg. Kort sagt: Mens kollektiv handling må til i en global krise uten grenser, finnes ikke institusjonene for det. Ad hoc-tiltak er ikke nok.
To hovedoppgaver
Derfor vil alle, kloden rundt, rammes på flere måter, men i ulik grad: gjennom ledighet, rentehopp og ikke minst gjennom tapping av ressurser som kunne vært brukt for felles formål. Den neste amerikanske president vil for eksempel beskjæres muligheten for sosiale reformer når den gigantiske krisepakken skal dekkes inn.
Enkelt sagt står man overfor to hovedoppgaver: En intellektuell og en institusjonell. Den intellektuelle blir sentralutfordringen for økonomene i årene fremover. Både oppløpet til og forløpet av selve krisen har demonstrert at redskapen for å analysere hvordan økonomiene fungerer har store brister - mye av det som har skjedd ligger i utkanten av økonomenes begreper.
Historien gir trøst
Men historien gir trøst: Samfunnsvitenskapelige gjennombrudd har ofte fulgt sosiale sammenbrudd. Keynes’ skjellsettende arbeid fra 1936 er bare et av flere eksempler.
Den institusjonelle oppgaven følger av det politiske underskudd man har i en økonomi som er global, mens organisasjonene som skal regulere den er nasjonale, regionale eller partielle. Det er mismatch mellom markedenes nedslagsfelt og politiske institusjoners rekkevidde.
Den systemsvikt vi erfarer viser at et intellektuelt paradigmeskifte og et institusjonelt regimeskifte er nødvendig. Det trengs en ny arkitektur for hvordan man kan operere, bør regulere og må kontrollere.
Samtidig er krisen en fantastisk pedagogisk anledning, fordi krisetider også får mange til å presentere sine skrudde virkelighetsbilder: Frp er på full fart ut over sidelinjen ved sin insistering på at de uregulerte markeder som har skapt krisen må avreguleres mer!
Globalisering 2.0
Det paradoksale er at spekulantene selv hver dag roper på hjelp fra den stat de i alle år har kritisert. Én spådom er derfor trygg. De siste par tiår har det skjedd en svær import av markedstenkning til den offentlige sektor under etiketten «New Public Management».
Nå står vi foran en ny retning i økonomien. Den kan kalles «New Market Governance». Den vil ta utgangspunkt i krisen vi har, analysere forløpene man fikk og de politiske svar som ble prøvd. Og så lage alternative institusjonelle designer for ny markedsstyring i en global økonomi.
Oppgaven er stor og vanskelig. Den krever utbrudd fra dagens lærebygninger og fantasi til å bygge helt nye. Men det er det som trengs for Globalisering 2.0.
Og det er slikt det blir Nobelpriser av.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 10. oktober 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
