Aktuell debatt:
I et samfunnsøkonomisk perspektiv er finanssystemets oppgave å motta sparing fra dem som har spareoverskudd og fordele den oppsparte kapitalen dit den gir høyest avkastning.
Finanssystemet er i krise når det åpenbart ikke mestrer denne oppgaven. At én finansinstitusjon er i et uføre (som UNI Storebrand i 1992) er ikke noen systemkrise fordi kundene kan søke alternativer. Når alle leverandørene er rammet av sykdommen (som norske banker 1990-1991), er det en systemkrise.
Den globale kapitalismens nervesentrum
Selv om det finnes fellestrekk mellom den norske bankkrisen og den nåværende finanskrisen, er forskjellene mer fremtredende. Den viktigste forskjellen er at dagens krise er av en helt annen dimensjon enn det vi tidligere har sett.
Den norske bankkrisen var én av flere lokale bankkriser som fant sted på 80- og 90-tallet - i USA, i nordiske land og i Japan. De rammet hardt der de oppsto, men ingen av dem hadde merkbar global effekt.
Til sammenligning har dagens krise rammet midt i den globale kapitalismens nervesentrum, og virkningene blir merkbare for alle.
Kan finanskriser forebygges?
Kan finanskriser forebygges? Ettersom finanskriser har vist seg i ulike drakter så lenge menneskeheten har levd i et kapitalistisk samfunnssystem, skal det litt til å svare ja på et slikt spørsmål.
Et mer rimelig spørsmål er om krisenes utslag kan dempes gjennom forebyggende tiltak.
Det som etter min mening betyr noe, er å oppdage markeder hvor kortsiktig likevektspris ikke kan holde på lang sikt, som for eksempel et boligmarked som er priset slik at vanlige inntekter ikke kan dekke kapitalkostnaden ved å eie.
I slike markeder vil boligkjøpere og långivere foreta disposisjoner ut fra en forventning om fortsatt prisstigning, og i lange perioder viser det seg å være en god strategi, selv om den på sikt virker som et pyramidespill.
Finanskrisens syndebukker
Å avgjøre hva som er bærekraftig pris på lang sikt, er imidlertid ikke noen selvsagt sak. Ut fra dette anser jeg det som malplassert å karakterisere grådige bankfolk som syndebukker for en finanskrise.
Om det er noen som har kompetanse og instrumenter til å motvirke at priser på formuesgoder utvikler seg som pyramidespill, må det være myndighetene, særlig som utøver av skatte- og pengepolitikk.
I den amerikanske valgkampen har den republikanske presidentkandidaten John McCain pekt på to andre syndebukker: Kredittilsynet og regnskapsreglene - det førstnevnte for å ha gjort en dårlig jobb, og regnskapsreglene for kreve markedsverdier i balansen.
Jeg skal la være å karakterisere det standpunktet, men: Et finanstilsyn gjør en viktig jobb, men den dreier seg mer om å luke ut dårlige elementer i normale tider enn å motvirke ragnarokk når det inntreffer. Og om balansen er ført til historisk kost eller markedsverdi kan ha betydning for prising i markedet under vanlige omstendigheter, men neppe i krisetider.
Når tilliten svikter
Lehman Brothers førte hele sin balanse (eiendeler og forpliktelser) til markedsverdi og rapporterte underskudd i størrelse en firedel av inngående egenkapital i løpet av årets tre første kvartaler (frem til 31. august) Med andre ord var det meste av egenkapitalen intakt på det tidspunktet likviditeten ble borte.
Banker prises på grunnlag av forventninger om fremtidig inntjening, som er betinget av en eiendel som ikke er ført i regnskapet; tillit. Når tilliten svikter, blir regnskapsverdiene irrelevante, uansett regnskapsmodell.
Krisen er et faktum
Når krisen er et faktum, oppstår spørsmålet om hva som skal gjøres.
Myndighetenes utgangspunkt er alltid at markedet selv får ordne opp i problemer som oppstår når en finansinstitusjon vakler. Men ringvirkningene av en konkurs i finansnæringen er mange og uoversiktlige.
Så etter hvert som en krise tiltar i omfang, blir myndighetene gjerne mer spandable. Kostnadene ved å la finansinstitusjoner gå konkurs, veies opp mot kostnadene ved å redde dem. Det er en avveining med en betydelig slagside.
Kostnadene ved konkurs er ukjente og ligger nær i tid, og mange berørte har egeninteresse i å synliggjøre dem. De kortsiktige kostnadene ved en redningsaksjon går det an å estimere.
Stalig inngripen - ikke nødvendigvis det beste
De langsiktige kostnadene ved en redningsaksjon - et mindre effektivt finansmarked fordi aktørene kan tillate seg slappere vurderinger når de er seg bevisst et statlig sikkerhetsnett - er nær sagt umulig å tallfeste. Det er dermed stort sett gitt hvordan en slik avveining vil ende. Det følger ikke at statlig inngripen nødvendigvis er den beste løsningen.
Ytterligere ett moment har tendens til å blande seg inn hos beslutningstagerne; ønsket om å bevare nasjonal kontroll. Om jeg (på høyst usikkert grunnlag) skal gjette på et kontrafaktisk forløp uten statlig inngripen i den norske bankkrisen, ville det ha vært kortvarig realøkonomisk turbulens med en rask utenlandsk overtagelse og videreføring av lønnsomme finanssegmenter.
Så kan man jo spørre seg hva som i dag ville ha vært den beste og den verste løsningen; en norskeid finansnæring hvor store institusjoner nyter godt av en implisitt statsgaranti, eller en overveiende utenlandskdominert næring uten slike konkurransebegrensninger.
Jeg tipper at det også i USA er bred politisk enighet om at sentrale finansinstitusjoner ikke kan gå på billigsalg til hvem som helst, selv om ingen snakker høyt om det.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 2. oktober 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
