Aktuell debatt:
Pedagogisk trenger tørre skatteregler et menneskelig ansikt. Gro fikk sin Gro-dag. Nå får Jens sitt Stoltenberg-fradrag.
For mange slitne studenter og skattebetalere er tekniske fremmedord som skjermingsfradrag vanskelig å huske. «Stoltenberg-fradraget» glemmer man ikke.
Norske politikere er ofte glade i å fremheve oss som et foregangsland. Jens kan til utlandet med hånden på hjertet si: Stoltenberg-fradraget er unikt norsk. Ingen andre land har noe tilsvarende.
Særnorsk skattetroll
Man behøver ikke ta et skattekurs på BI for å forstå skjermingsfradraget. Og man skjønner meget raskt hvorfor dette Stoltenberg-fradraget så langt er et særnorsk skattetroll. Prinsippet er enkelt - og overraskende: Aksjeutbytte er skattepliktig. Men man slipper skatt så langt det årlige aksjeutbyttet ikke overstiger skjermingsrenten. Denne var for 2007 på 3,3 prosent. For 2008 blir den litt høyere.
Den som har investert kr 100 000 i et selskap, slipper skatt på de første kr 3 300 i aksjeutbytte. Det er ikke så mye.
Stoltenberg-fradraget viser sitt sanne ansikt når man øker beløpene ut over de naturlige investeringsnivåer for et Ap-medlem. Har man investert en milliard, blir det flukt over Stoltenberg-fradraget. Da kan man i ly av statsministeren ta ut kr 33 millioner i årlig skattefritt aksjeutbytte.
En vond drøm
Stoltenberg-fradraget er ikke vanskelig skatterett:
Jo rikere du er, jo mer skattefritt aksjeutbytte.
For vanlige aksjonærer og skatteetaten er skjermingsfradraget en vond drøm. De konkrete regnestykker kan være kompliserte. Hver enkelt aksje skal ha sitt eget Stoltenberg-fradrag. Skatteetaten må årlig håndtere milliarder av forskjellige Stoltenberg-fradrag
Politikerne er enige om at skatteetaten bør prioritere viktige kontrolloppgaver. Stoltenberg-fradraget krever masse bortkastede ressurser.
Ved å gjøre seg til skjermingsfradragets beskytter, tar Stoltenberg opp en merkelig skattearv fra sin forgjenger Thorbjørn Jagland. Skjermingsfradraget er det mest feilslåtte innslag i Skattereformen 2004-2006.
Ved Skattereformen 1992 var hovedtabben delingsreglene. Da sindige folk for lengst hadde innsett at delingsreglene var på ville veier, uttalte Torbjørn Jagland at Arbeiderpartiet nærmest ville stille kabinettspørsmål på å beskytte delingsreglene. Dermed gikk det flere år før man endelig var kvitt dem.
Klovnerolle
Hva går galt? Hvorfor velger Arbeiderpartiets ledere en klovnerolle i skattedebatten? Delingsreglene ble opphevet. Den samme veien går skjermingsfradraget. Effekten for de superrike må være deilig, men er latterlig. De praktiske problemer for alle andre og skatteetaten er overveldende.
Det er artig å undervise i Stoltenberg-fradraget som et eksempel på en verden snudd på hodet. Men det er billigere for landet at skatteprofessorer i stedet forteller en vanlig vits.
Delingsreglene var Finansdepartementets produkt. Det samme gjelder skjermingsfradraget. Det er mye godt å si om embetsverket i Finansdepartementet.
Men deres evne til innen rimelig tid å vedgå feil er etter mange års nøye studier på vitenskapelig grunnlag skåret til minus 100.
Evig julaften
Det er en tett forbindelse mellom Ap/LO og Finansdepartementet. Når Stoltenberg og Jagland freder slike håpløse påfunn som delingsregler og skjermingsfradrag, er det egentlig Finansdepartementets fagfolk man skjermer. Det taper Norge på.
Regjeringen har signalisert at de skal stramme inn overfor de rike ved blant annet å endre arveavgiften. Dette er en mulig endring der en rekke ordinære familiebedrifter kan få mye mer skatt ved generasjonsskifte. Retorikken er brukt før: Ta de rike. Les: Vanlige bedrifter og folk.
Å fjerne Stoltenberg-fradraget ville vise at man mente alvor med å rydde opp i tilfeldige skjevheter i skattelovgivningen. Satte man ned den generelle utbytteskattesatsen samtidig, ville det være til fordel for alle, vanlige investorer, skatteetat, revisorer. Heller ikke de superrike blir særlig skuffet. Ingen av dem har på alvor trodd at Norge har innført evig julaften.
Ap-leder Jens Stoltenberg er utvilsomt fornøyd med å være statsminister. Likevel glemmer han tydeligvis av og til at det er hva han er. Som ledd i en politisk retorikk valgte statsminister Jens Stoltenberg å angripe ved navns nevnelse en norsk borger som alene har gjort den feil at han er rik.
Uthengt av statsministeren
En gutt som er leder i Arbeiderpartiet kan - kanskje - si slikt. En voksen mann som er statsminister for en nasjon, må oppføre seg annerledes. Ute i verden flyr Norges statsråder rundt med våre felles sjekkhefter og store ord og skal skape fred. Her hjemme velger man polarisering og personkonflikt. Ingen kan bebreide den private borger som ble uthengt av statsministeren, for å ha reagert sterkt. Han var ikke alene om det.
Inntil videre synes «Stoltenberg-fradraget» som betegnelse på en av Norges merkeligste skatteregler helt greit.
Den norske statsminister som misbruker sin posisjon til å henge ut enkeltpersoner, skjermes ikke. Han huskes.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i VG 7. april 2008.
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter til denne artikkelen på E-post til 
