Bærekraftig utvikling:
Grunnen er selvsagt at vi alle har hørt om lemenår – de svære sykliske variasjonene i antall lemen, med eksplosjoner i bestanden, fulgt av like brå fall og utflating.
Årsaken er at artene som lever av lemen – som fjellrev og snøugle – nyter godt av den plutselig overfloden på mat og selv fostrer flere avkom. De spiser så mange lemen før de får formert seg at lemenbestanden går ned. Rovdyrene overbeskatter altså sitt eget matforråd. Fjellreven er for eksempel ganske sårbar for fall i lemenbestanden. Men med færre rovdyr og rovfugler, kan lemenbestanden vokse på nytt. Det svinger i naturen.
Nordmenn kjenner også algeoppblomstringer, som kan skyldes tilsig av brakkvann og tilgang på næringssalter. Her er det altså ikke andre dyr som slår ut, men de fysiske og kjemiske forhold. Og nordmenn vet at hvis man endrer klima, fører det til forskyvninger mellom artene: høyere havtemperatur kan presse torsken nordover.
Effekter av klimaendringene
Derfor er det lett for nordmenn å skjønne en annen viktig virkning av klimaendringene: de slår ut i ørkenspredning. Regn uteblir, vann fordamper, vegetasjonen svekkes og vekster svinner. Overbeiting tar det lille som er igjen. Dernest følger sandstormer. Ja, det blir rett og slett mer sand: Sahara vokser!
Det er her den overraskende effekten opptrer. For det er noen arter, riktignok få, som trives og blomstrer når det blir mer sand. Fremst blant disse er strutsen. For, som vi vet: for strutsen er sand det naturlige tilholdssted for hodet. Så når ørkenene vokser og mer og mer av jordens overflate dekkes av sand, ja, da vokser antallet strutser også.
Typiske trekk ved struts
Selvsagt vet ikke strutsen selv hvorfor den har fått slike gode levekår. I motsetning til de fleste dyr, som har hodet høyest, stikker jo strutsen det ned i sanden. Det typiske for strutsen er derfor at den
- Ikke ser at noe skjer med naturen – for eksempel klimaendringer og ørkenspredning.
- Tror at endringene bare skyldes verdens egen skjeve gang og ikke påvirkninger fra noen art, for eksempel mennesker.
- At man ikke kan gjøre noe med endringene i alle fall.
- Hvis problemer oppstår, vil de løse seg selv – naturen er viselig innrettet.
- Hvis det går an å gjøre noe, så får andre ta seg av det. Det er strutsens vis.
Som fugleforskere vet, er strutsen også typiske flokkdyr – ja, struts pleier å samles for gjensidig å bekrefte visdommen i de fem punktene over. Det er typisk for struts å stikke hodene i samme hull eller i hverandres hull i sanden – det reduserer energiforbruket.
Strutseoppdrett er en næring som har vakt stor interesse over hele verden. Til Norge ble de første struts importert våren 1995. Det er mer enn en tilfeldighet at dette skjedde samme år som FNs klimapanel avga sin andre hovedrapport – den som så utgjorde en sentral del av kunnskapsgrunnlaget for Kyoto-avtalen to år senere, i 1997.
Poenget er at kombinasjonen av ørkenspredning og strutseoppdrett har ført til en veritabel strutseoppblomstring i Norge. Omtrent det samme har skjedd her til lands som da kaninene ble sluppet løs i Australia: Nå er det allerede omtrent en struts for hver fjerde nordmann!
Typisk nok fornekter strutsen at det har skjedd noen endringer i dens livsvilkår: selv tenker strutsen at den har begge bena på bakken – men glemmer altså at hodet er begravd i sanden.
Siv Jensens klimatale
I stedet arrangeres det nå store rådslag. I mars holdt Fremskrittspartiet en klimakonferanse – men uten klimaforskere. Den skulle være en motvekt mot klimahysteri og dommedagsprofetier, sa partileder Siv Jensen. Målet var å spre kunnskap og kompetanse til partiets tillitsvalgte og folkevalgte – og å lære. Derfor hadde man invitert en professor i sveiseteknikk.
Politiske partier har som en av sine oppgaver å registrere og formidle de farer som folk i vårt land står overfor – også dem vi deler med resten av menneskeheten.
Vi vet at den bane vi nå er inne på globalt har økologiske, demografiske og økonomiske virkninger som er menneskeskapte, men ikke bærekraftige. Matkrisen de siste månedene har også vist at marginale endringer i tilgangen på føde fort kan gi katastrofale politiske forkastninger. De sosiale utslagene kan fort bli større enn naturens egne svingninger.
En utvikling som ikke er bærekraftig må møtes med en politikk som er handlekraftig. Løsninger vil ikke komme av seg selv, eller ved at man «overlater dem til markedet».
Det felles beste vil ikke følge av at vi alle følger vår egeninteresse. Tvert imot vil vi bare kunne realisere vår egeninteresse ved å legge bånd på oss selv. Skal vi oppnå det vi ønsker, kan vi ikke gjøre som vi vil.
Artikkelen er publisert i Morgenbladet 2. mai 2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
