Utenforlandet Norge

KRONIKK: EØS-avtalens fremtid

80 prosent av islendingene ønsker nå å søke om medlemskap i EU. I Financial Times blir det antydet at Island skal søke om medlemskap allerede neste år. Tiltredelse kan trolig skje i 2011. Vi må ta forbehold om hva som kan skje på Island, men dynamikken reiser uansett spørsmål om hva dette eventuelt vil bety for norsk EU-debatt.

Fiskerinteressene i Norge har alt varslet at de ønsker å utrede spørsmå­let. Islandsk søknad reiser også fiskeripolitiske spørsmål.

Her har eksperter antydet at Island kan få innflytelse i utformingen av EUs fiskeripolitikk og dette vil muligens kunne stå i motsetning til norske interesser. Fiskerispørsmå­let vil trolig kunne også bevege velgere, kanskje særlig på Vestlandet.

Et evig politisk kompromiss

Den viktigste effekten av islandsk søknad er trolig knyttet til EØS-avtalen. EØS-avtalen er bæ­rebjelken i Norges forhold til EU. Den har fungert som et politisk kompromiss i femten år.

Alle partier som har sittet i regjering, har styrt på grunnlag av den. Den har gitt stabilitet i forhold til en viktig partner. EØS-avtalen har vært en likevekt som det har vært vanskelig å komme bort fra og den har bidratt til å legge lokk på medlemskapssaken.

Med Islandsk medlemskap vil EFTA-siden i EØS gå fra to til en. Dermed faller begrunnelsen rundt en multilateral EFTA-side, og dermed utfordres hele to-pilar elementet i EØS. (Liechtenstein er der fortsatt, men de er tross alt ikke mer enn 35.000 innbyggere).

Og dersom EØS-avtalen åpnes - ja da er det nesten ikke til å unngå at EU-debatten også åpnes.

Hvorfor må EØS justeres?

Overvå­kingsorganer er viktige i forbindelse med internasjonale avtaler. De bidrar til å sikre avtalens troverdighet og bidrar til å redusere tvil om at de ulike partene ikke følger opp avtalen etter intensjonene.

I EØS skal EFTAs overvå­kingsorgan, ESA, og EFTA-domstolen i prinsippet være uavhengige og de skal overvå­ke og sikre at EFTA-siden opprettholder sine forpliktelser. Bedrifter og borgere har også anledning til å klage for manglende iverksetting.

Norsk tvers gjennom

Dersom det bare blir Norge som sitter igjen i overvå­kingsorganet - det bemannes og betales av nordmenn, og det overvå­ker bare Norge - kan en fort mistenke at man ha satt bukken til havresekken.

Det vil kunne reises tvil om uavhengigheten både fra EUs side (med hensyn til lik håndheving av regelverket) og i Norge (ulike interesser som i dag bruker ESA for å klage mot norske myndigheters praktisering).

Likeledes, å gå fra tre til to dommere i EFTA-domstolen vil gjø­re at mulighetene for voteringer forsvinner. Domstolen vil også få enda færre saker. Med færre dommere og dommer å avsi forsvinner også noe av begrunnelsen og legitimiteten.
Trolig vil ikke EU presse eller tvinge frem radikalt nye ordninger.

EØS har vært bra for EU også, med lite uro og få kostnader. Men noen spørsmål vil likevel måtte reises. Dette ligger også i avtalens Art 127.

Nå kan en også si at EFTA siden er blitt redusert tidligere i 1995. Men da Sverige, Finland og Østerrike ble medlem, hadde det akkurat vært en folkeavstemning i Norge, og det var fortsatt en tilstrekkelig "kritisk masse" på EFTA-siden. Den gang fra 5 til 2, nå går en fra 2 til 1. Det er annerledes.

Løsningene

Minst to løsninger kan tenkes:

1. Den ene modellen vil være å overfø­re overvåkingsansvaret til Kommisjonen og til EF-domstolen. Dette reiser vanskelige konstitusjonelle spørsmål i Norge.
2. Det andre alternativet er at Norge overtar overvå­kingen selv, ved for eksempel etableringen av et eget uavhengig EØS-tilsyn i Norge, og at det ordnes mekanismer som kan ta imot klager fra borgere eller bedrifter som fø­ler at reglene ikke følges. Det er usikkert om EU-siden vil kunne oppfatte dette som en tilstrekkelig troverdig og uavhengig tilsynsordning.

Det vil trolig også være behov for å se på mekanismen som overfø­rer regelverk til Norge, og mulighetene for deltagelse fra EFTA-siden. Den store institusjonelle overbygningen, vil trolig måtte justeres noe ned, herunder parlamentariker dialoger og dialoger med arbeidslivets parter, slik at det blir smidigere og reflekterer mer de faktiske forhold og "kjøttvekten".

Skinnet av likebehandling som i dag ligger i avtalen vil svekkes. Det blir også behov for å håndtere det lett komiske i at Norge er medlem i en omfattende multilateral avtale der ingen andre er med (utenom Liechtenstein). Det er ikke uten videre lett å ignorere utviklingen og si at ting kan gå som før.

Politisk linedans

Forhandlinger vil kreve kyndighet og kreativitet. EØS-avtalen har aldri tidligere vært reforhandlet. EØS-avtalen ble fremforhandlet da EFTA var stort og relativt sett viktigere for EU (Sveits, Østerrike, Finland, Sverige også med). Dette ga betydelig forhandlingsstyrke til EFTA-siden.

Det er grunn til å anta at reforhandlinger - med endrede maktforhold - kan gi en dårligere avtale, eller i det minste ha en pris i en eller annen form.
Forhandlinger krever også evne til politisk linedans.

Her kan man lett se for seg det delikate dersom EØS-motstandere skal reforhandle EØS-avtalen, eller EU-tilhengere skal lage en ny tilknytningsform uten å drøfte medlemskap.

I tillegg vil det være en rekke andre samfunnsaktø­rer, organisasjoner, bedrifter, media etc. som synes det er naturlig at man nå også diskuterer andre tilknytningsformer (herunder bilateral avtale og EU-medlemskap).

Gitt islandsk tempo, vil forhandlingene tidsmessig måtte skje i neste stortingsperiode, og fortrinnsvis synkront med islandsk EU-medlemskapssøknad. Dersom Norge også skulle finne på å søke vil EU trolig foretrekke at landene forhandler parallelt.

Hva med EU-debatten?

Det er høyst usikkert. Meningsmå­linger viser nå et stort nei flertall i den norske befolkningen, ca. 60 prosent. Holdningene svinger gjerne i forhold til økonomiske konjunkturer, og spesielt forhold til arbeidsløshetsnivået.

Det forventes at arbeidsløsheten i EU i forbindelse med den økonomiske krisen kan øke mer enn arbeidsløsheten i Norge. Må­linger i vår viste også at nordmenn ønsket mindre, heller enn mer tilknytning til EU, dersom EØS skulle bortfalle. Samlet sett skulle dette tyde på at nei-siden seiler i medvind.

Samtidig er det et radikalt nytt element ved at debatten kan komme til å skje uten EØS-avtalen som "back-up", noe slikt var ikke tilfellet en gang i 1994. Hva som er effektene av dette er høyst usikkert. Spå­dommer er det all grunn til å være ytterst forsiktige med.

I Bergens Tidende i fjor erklærte Thorbjørn Jagland at EU-debatten var død i "overskuelig fremtid fordi nordmenn hadde så god råd". Muligens hadde han rett. Finanskrise og internasjonale begivenheter har uansett vist at den delen av fremtiden vi kan overskue er ytterst begrenset.

Artikkelen er publisert som kronikk i Bergens Tidende 21. noveber 2008.

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til