Aktuell innsikt:
Utslippene vokste ustoppelig ubehagelig raskt i hele det tjuende århundre, og vil gjøre verden til et langt mindre hyggelig å leve i det tjueførste århundre – fordi de ikke ble stoppet på et langt tidligere tidspunkt.
Våre barn og barnebarn vil måtte leve i en verden med mer utstrakt klimaskade enn om menneskeheten ikke hadde nølt så lenge med å gjøre det som var nødvendig. Og hva som var nødvendig – nemlig dype klimagasskutt – var ironisk nok helt åpenbart for dem som ønsket å se det, allerede for tretti år siden.
Første vendepunkt – det vitenskapelige
2008 kommer til å bli det tredje vendepunkt i menneskets klimarespons. Det første vendepunktet kom rundt 2003. Det var siste gang et fornuftig, velinformert menneske med noen troverdighet kunne hevde at klimaforandringene muligens ikke var menneske-skapte.
I løpet av 2003 ble de siste vitenskaplige usikkerheter ryddet av veien, slik at man faktisk måtte være uvitenskaplig for å sammenfatte eksisterende viten i en konklusjon om at det fortsatt kunne tenkes at klimautviklingen skyldtes naturlige årsaker alene og ikke var sterkt influert av menneskehetens vedvarende utslipp av klimagasser fra fossile brennstoff og avskogning.
Så dermed ble 2003 det ”vitenskaplige vendepunkt”. Det ble klart at mennesket forårsaker sitt eget klimaproblem, og at fortsatt ”business as usual” vil gjøre verden bli svært mye mindre levelig i midten av dette århundret.
Andre vendepunkt – det økonomiske
Det andre vendepunktet kom i 2006. Det var året da de velinformerte ble enige om at det var fullt mulig å gjøre noe med klimaproblemet. At det er fullt mulig å redusere klimagassutslippene – ikke bare litt, men mye – og raskt.
Det var til å begynne med overraskende at slike kutt ikke bare er mulig, men kan gjennomføres ved bruk av eksisterende (eller for å være helt nøyaktig: ”nær-eksisterende”) teknologi. Og at dype kutt i tillegg ikke er spesielt dyre – og i alle fall langt billigere enn å innfinne seg med økende klimaendring. Man landet etter hvert på et kostanslag på rundt en prosent av BNP.
Konklusjonen – nemlig at det er viktig, mulig og ikke umulig dyrt å redusere menneskets klimautslipp med femti prosent innen 2050 – fant i løpet av år 2006 støtte i en rekke rapporter og vedtak (California’s klimagassreduksjonsprogram, Norges Lavutslippsutvalg, den britiske Stern-rapporten).
Det fantes selvfølgelig opponenter, som hevdet at en prosent av BNP er en høy pris, og at man kastet blår i øynene på folk når man sier at det er enkelt å kutte.
Opponentene har selvfølgelig rett i at utfordringen er politisk: at det er tungt å få enighet om de enkle og billige tiltakene som må gjennomføres for å redusere klimagassutslippene. For selv om tiltakene er fordelaktige på samfunnsnivå, tenderer de til å bli utsatt fordi det alltid er en eller annen interessegruppe som råkes negativt, og som mobiliserer kraftig mot vedtaket.
Men uansett var 2006 det ”økonomiske vendepunkt”: det ble klart at det var mulig å møte klimautfordringen til en kostnad som er helt bagatellmessig i århundreperspektiv.
Tredje vendepunkt – det politiske
Så ved inngangen til 2008 er det klart at klimaproblemet er alvorlig, menneske-skapt og dessuten løsbart til en fornuftig kost.
Nå venter vi bare på det ”politiske vendepunkt”: altså på at menneskeheten skal beslutte seg til å gjøre noe med saken – ikke bare snakke om den. Og man er godt i gang: Norges statsminister gikk i 2007 prisverdig høyt ut på banen og annonserte ambisiøse mål for norske klimagassutslipp: blant annet at Norge skal være karbon-nøytralt innen 2050 (hvormed han forhåpentligvis mener klimagassnøytralt).
Andre land har beveget seg i samme retning, med EU og Storbritannia i spissen. I skrivende stund håper vi på regjeringsskifte i Australia hvor opposisjonen har lovt å ratifisere Kyoto-avtalen på dagen om den blir valgt.
Og vi merker oss at Bush er under sterkt press fra mange sider: progressive delstater, progressiv storindustri, halvparten av befolkningen og de ledende demokratiske presidentkandidater. Det var en positiv opptrapping frem mot det avgjørende forhandlingsmøtet i Bali.
Selv om vi ennå ikke har sett mye handling, i form av reduserte klimautlsipp, tror jeg at vi i etter hånd vil oppleve at 2008 ble det ”politiske vendepunkt”. Det året da flere enn EU besluttet seg til å gjøre noe.
Det er en fare for at Norge vil komme til å slepe etter i denne sammenhengen, fordi de kortsiktige virkningene av klimaendring i Norge er så attraktive for Ola og Kari: deilige lune somre, lite snømåking, lavere fyringsregning, mer vann i magasinene, lengre vekstsesong i eng og skog.
Det er bare skiløperne som ergres i det korte løp, av ingen, vassen eller steinhård snø.
Men selv i Norge begynner vi å se vilje til endring i befolkningen, og begynnende endringer i rammebetingelsene.
I 2008 vil tendensene bli sterkere, kan hende først og fremst en karbonpris som begynner å ha effekt, en strømpris som blir høyere (også på grunn av kablene til kontinentet), og noen forskningsprosjekter som gires opp noen ytterligere hakk. Og det er bra, for jo fortere vi kommer i gang med omstillingen desto større fordel vil få av den nye verden. Norges industriarbeidere må sveise CO2-håndteringsanlegg i stedet for å smelte aluminium.
Verdens største eksternalitet (Stern) er i realiteten verdens sterkeste markedssignal. De som kommer først til mølla vil få mest malt. 2008 vil bli året hvor vinnerne etablerer seg.
Artikkelen er publisert i ”Verden i 2008”, som er utgitt av Økonomisk Rapport i samarbeid med The Economist.
Send gjerne synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
