Økonomi i Kina:
Hvor stor har veksten i den kinesiske økonomien egentlig vært? Tas det hensyn til forurensningen og forringelsen av miljøet, kan den gjennomsnittlige årlige veksten kanskje reduseres med en tredjepart, fra vel ni prosent til seks prosent. Et prosjekt med nasjonalregnskapstall basert på såkalt «grønt regnskap», pekte i denne retning. Men dette prosjektet ble stanset fordi tallene som fremkom, ble en politisk belastning.
Lavt privat konsum
Med enorme realinvesteringer og store eksportoverskudd har andelen av verdiskapingen som blir igjen til privat konsum, sunket markant.
Mens privat konsum på 1980-tallet utgjorde litt over halvparten av verdiskapingen i Kina, var konsumandelen sunket til godt under 40 prosent i 2005. Dette året tok amerikanske husholdninger for seg 70 prosent av bnp til konsum, og indiske husholdninger vel 60 prosent.
En viktig grunn til lavt konsum i Kina er at lønnsandelen er fallende; kapitalen tar stadig mer. En annen grunn er at realavkastningen på husholdningenes bankinnskudd til tider har vært klart negativ. Høyere inflasjon er ikke blitt kompensert med høyere rente.
Når i tillegg prisstigningen på mat er langt høyere enn for andre varer og tjenester, vil de fattige, som bruker en langt større andel av sin inntekt på mat, komme særlig dårlig ut.
Ny strategi for økonomisk vekst
I desember 2004 bestemte toppledelsen i Kina seg for å endre strategien for økonomisk vekst. Privat konsum skulle nå prioriteres. Siden den gang har målet om utviklingen av et «harmonisk samfunn» hatt topp prioritet. Men har man levert? Observasjonene i avsnittene over tyder ikke på det. Mer konkret: Hvilke omlegginger av den økonomiske politikken er det trolig at Partiet for tiden arbeider med?
I 1990 sto industrien for 42 prosent av verdiskapingen i Kina, i 2006 for nærmere halvparten. Ved enorme investeringer i infrastruktur har myndighetene lagt forholdene til rette for raskt økende vareproduksjon.
Lave renter på lån fra statseide banker til statseide bedrifter og fravær av krav om utbetaling av dividende fra slike foretak har ført til at overskudd i for stor grad er blitt reinvestert i egen virksomhet. Mer generelt er bildet preget av kredittrasjonering. Små og mellomstore bedrifter som står for vel halvparten av verdiskapingen i næringslivet, mottar kun ti prosent av bankenes utlån.
Kinas eksport stimulert
En kunstig lav kurs for yuan, den kinesiske valutaen, har stimulert eksporten. Men overskudd for ett land er underskudd for andre land. I flere år har USA presset Kina til å føre en annen valutapolitikk.
For Kinas egen del har en omlegging til flytende kurs fremfor dagens styrte kurs noe for seg; renten kan da brukes friere i den innenlandske stabiliseringspolitikken.
Foruten lavere renter og bedre infrastruktur har industrien i Kina hatt fordel av lave priser på viktige innsatsfaktorer som energi og vann.
I tillegg har det mange steder nærmest vært gratis å forurense. Endringer er underveis. Vi ser det konkret i form av økende bensinpriser, selv om Kina fremdeles halter etter, og større vektlegging av miljø. Som et fattig land med verdens største utslipp av CO2, har Kina fordel av opplegget der rike land betaler for renseutstyr som vil sikre renere luft i fattige land.
Catch 22
Bildet av Kina i dag hva gjelder ønsket om å få til en mer konsumdrevet vekst, har preg av Catch 22.
Om myndighetene satser mer på å øke offentlig konsum av velferdsgoder som helse, skole og pensjon, vil sparingen gå ned. Men innfrielse av løfter fra staten om å påta seg større økonomisk ansvar, forutsetter vedvarende solid vekst – som det alltid vil være beheftet usikkerhet ved. Tør myndighetene ta sjansen på å love noe de ikke er sikre på om de evner å levere?
Om det offentlige aksler mer av utgiftene til velferd i Kina – kun 3,5 prosent av bnp går fra det offentlige til dekning av utgifter til helse, skole og pensjon, mot over 30 prosent i Norge – og den jevne kineser tror på denne gode nyheten, vil husholdningene velge å bruke mer av sin løpende inntekt til løpende konsum.
Når så både staten og folket legger om sine budsjetter – bruker mer penger – vil resultatet som en regnskapsmessig nødvendighet bli lavere overskudd på handelsbalansen med utlandet.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 19. august 2008.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
