Fokus på Statsbudsjettet 2009:
Utslagene er ikke dramatiske. Men de er utidige og umusikalske under trykket fra en enestående internasjonal finanskrise.
Norge velger nå å forsterke bruken av formuesskatten. Næringsdrivende med fast eiendom skal betale minst 60 % mer formuesskatt. Utslaget kommer gjennom innføringen av en nokså komplisert verdsettelsesmetode. Men hovedpoenget er enkelt: Minst 60 % opp.
I strid med egen politikk
Endringen strider mot det Regjeringen ellers sier om at den ønsker å motarbeide nedgangen i bygge- og anleggsbransjen. Økt formuesskatt betyr høyere kostnader og mindre lønnsomhet ved bygg.
Ikke helt overraskende i en regjering der Sp er med: Formuesskatten økes ikke for næringseiendom i jord- og skogbruk. Det er lik beskatning på Sp-måten.
For den rødgrønne Regjeringen er formuesskatten blitt en fanesak. Ett resultat er at Norge nå går stikk i strid med den internasjonale utvikling der formuesskatten trappes ned. Provenyet fra formuesskatten skal økes med 1,3 mrd kr til nær 13 mrd kr. Dermed blir det vanskeligere å avvikle den.
Særklasse internasjonalt
Blant land vi naturlig sammenligner oss med, har man nå formuesskatt bare i Frankrike og Sveits, samt Spania som imidlertid har truffet vedtak som kan innebære opphevelse.
Norge er også i særklasse ved at formuesskatten rammer alle med lik sats som har en ”formue” over kr 470 000 – nok til – kanskje – å kjøpe et toilett i sentrum av Oslo. I Frankrike er innslagspunktene for formuesskatten langt høyere. I Sveits er satsene betydelig lavere enn i Norge.
Hvorfor har andre land funnet at formuesskatten ikke hører hjemme i et moderne skattesystem? Inntektsskatten regulerer seg selv i forhold til konjunkturene. Går næringslivet godt, tjener de mer og staten øker sin inndragning av kjøpekraft. Går det dårlig, er det mindre til alle, også til det offentlige.
Formuesskatten virker motsatt. Den betales uavhengig av overskudd eller underskudd. Nå går Norge – som verden for øvrig – inn i en periode der det blir mer underskudd, mer konkurser og mer problemer i næringslivet.
I en slik periode skal man ikke øke en underskuddsskatt som formuesskatten. I tillegg var formuesskatten opprinnelig et supplement til en ufullstendig kapitalbeskatning. Nå når de fleste land lar de fleste kapitalinntekter inngå i grunnlaget for inntektsskatten, blir begrunnelsen for formuesskatten mer tilfeldig.
Billigere arveavgift for folk flest
Arveavgiften blir mye mildere for folk flest. Det er en gledelig nyhet. Provenyet fra den er meget moderat. For 2009 er anslaget nå, etter lettelsene, kr 2,2 mrd. Det er ca 2 promille av det offentliges samlede skatteinntekter som er over kr 1 100 mrd.
Når satsen for barn settes ned til 10 % og det avgiftsfrie beløpet opp til kr 470 000, burde neste naturlige skritt være å oppheve arveavgiften.
Man kan lett tilpasse seg. Foreldre som vil overføre penger til et barn som er gift (og der man tror ekteskapet har gode sjanser for å holde uken ut), kan man gi kr 1 880 000 arveavgiftsfritt siden et avgiftsfritt beløp kan komme fra både mor og far og gå til både barn og svigerbarn.
De fleste føler sterk motstand mot å betale arveavgift. Man presser ned verdsettelser og overfører i det skjulte. Treffer man en norsk familie med noe penger som sier at de alltid overholder arveavgiftsreglene, vet du to ting: Du snakker med en løgner, og vedkommende tror du er temmelig naiv. Denne folkesporten bør avvikles.
Det er uklokt å opprettholde en så vidt upopulær avgift som stimulerer unndragelse, og gir så lite penger. Det er bedre for det offentlige å prioritere de store pengene, og opprettholde folks respekt for skattesystemet som helhet.
Stimulerer til planlegging
For næringsdrivende skal derimot arveavgiften skjerpes. Det er komplisert å beskrive både de eldre og nye reglene. Men resultatet har vært lave verdsettelser og liten arveavgift for bedrifter eiet gjennom selskaper. Men slik eies de aller fleste vesentlige verdier.
Det pussige er at uansett hvor høye satsene har vært og hvordan reglene er utformet, det være seg i Norge eller andre land, ender det offentlige opp med lite arveavgift. Familiebedrifter planlegger over lang tid for å komme klar dette inngrepet i deres likviditet.
I Norge har vi i årtier lest om at store bedriftsformuer skifter eier. Man hører om hundrevis av millioner og til dels milliarder som overføres til neste generasjon, men sjelden om arveavgift. Og står det noe om arveavgift, er den lav i forhold til de reelle verdier på det som overføres.
Blant skatterådgivere sies gjerne at arveavgiften rammer dem som dør brått. Da kan man ikke planlegge. Mange næringsdrivende vil i disse dager ringe sine skatterådgivere. ”Hva skal jeg gjøre?” Da bør svaret være: ”Kom hit så snakker vi om det. Men kjør forsiktig! Dør du underveis, så sitter familien igjen med både sorgen – og arveavgiften.”
Skatterådgiverne er årets budsjettvinnere
Igjen er det de rike som skal tas. Den som blir rammet av Regjeringens skjerpelser, er som vanlig ordinære næringsdrivende, særlig dem som ikke driver avansert avgiftsplanlegging, samt de som er gjeldstynget.
De som treffes av arveavgiften, må gå til banken og låne penger. Men det synes banker i en finanskrise med kreditskvis ikke er noe gøy. Så igjen, en regjering med et dårlig timet skatteforslag.
En klar vinnergruppe på årets skatteforslag, er skatterådgivere. Selv enkle ting blir nå mer komplisert. En tapergruppe er de som har trodd på politikeres løfter om et enklere skattesystem. Men dem er det ikke synd på. Hvor naiv er det lov å være?
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i VG 11. oktober 2008 med tittelen ”Skatterådgiverne er budsjettvinner”.
Kronikken baserer seg på Ole Gjems-Onstads foredrag ”Skatter og avgifter i Statsbudsjettet for 2009”, holdt på Handelshøyskolen BIs statsbudsjettseminar 8. oktober 2008.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
