NORSKE VALGTHRILLERE: Stortingsvalget 2001
På 1980- og 1990-tallet var velgernes partilojalitet blitt vesentlig svakere enn før. Svingningene fra valg til valg ble ofte svært store. Stortingsvalget i 2001 ble en videreføring av dette nye mønsteret med store velgervandringer.
Likevel skiller dette valget seg ut som helt spesielt – og som særlig dramatisk. Aldri før hadde så mange – hele 37 prosent som også hadde stemt ved det forrige valget - skiftet parti, langt mer enn ved det forrige valget i 1997. Aldri før hadde velgerne vært så ”troløse” og tilsynelatende så mye ”i villrede”, to begreper som gikk igjen i analysene av valget.
Den store taperen
Dramatikken ble ytterligere understreket ved at det denne gangen var Arbeiderpartiet som ble den store taperen, med særlig lite lojale velgere. Bare drøyt halvparten (56 prosent) av partiets velgere i 1997 ga det fornyet tillit i 2001. I 1997 hadde andelen vært 77 prosent. Det bidro til at partiet fikk sitt dårligste valg siden 1924, med bare 24,3 prosent av stemmene, en nedgang på hele 10,7 prosentpoeng.
Nedgangen i antall velgere var enda større enn selv ved det forrige store katastrofevalget for partiet i 1973, selv om det prosentvise tapet da hadde vært enda litt høyere. Og partiet tapte langt flere velgere til alle de andre partiene enn det vant. Det lekket i alle retninger.
Aller størst var tapene til de to partiene som fremsto som valgets store vinnere, Høyre og SV – og til hjemmesitterne. Arbeiderpartiets mange hjemmesittere var en hovedgrunn til at valgdeltakelsen - 75,5 prosent - var den laveste siden 1927.
Arbeiderpartiets fall
Arbeiderpartiet måtte ut av regjeringskontorene og sto igjen med bare 43 stortingsrepresentanter, en nedgang på hele 22 representanter. Mange så valget som slutten på Arbeiderpartiets dominans i norsk politikk. Det ble snakket om ”Arbeiderpartiets fall”.
Hvorfor led partiet dette dramatiske nederlaget – og hvilken betydning fikk det for dets egen – og norsk politikks - videre utvikling?
Medienes rolle
Det er selvsagt, som valgforskerne påpeker, mange ulike forhold som påvirker folks partivalg. Ett forhold som stadig oftere – og med god grunn - trekkes fram er medienes rolle.
Det er stort sett her valgkampen foregår og deres valg av temaer og deres kommentarer og vurderinger har betydelig påvirkningskraft. Mediene påvirker hvilke saker folk skal mene noe om og hva de skal mene om dem – og om partienes frontfigurer.
Derfor har forskerne pekt på sammenhengen mellom Arbeiderpartiets dårlige valg i 2001 og en nesten massiv negativ medieomtale, som regel rundt saker partiet selv ikke ønsket å ha oppmerksomhet om.
Her ligger åpenbart noe av forklaringen på at partiet denne gangen, motsetning til det som alltid hadde vært den normale, tapte valgkampen, slik meningsmålingene registrerte den.
Kontrasten var SV, som gikk fram fra 6,0 til rekordhøye 12,5 prosent av stemmene og som med det fikk hele 23 mandater, mot 9 før. Og i motsetning til Arbeiderpartiet ble SV og partileder Kristin Halvorsen, som åpenbart førte en virkningsfull valgkamp, behandlet påfallende ”pent”.
SV fikk mye og velvillig omtale av partiets leder og av dets saker, som skolepolitikken. Medievindene blåste mot Arbeiderpartiet og med SV.
Problemer og spenninger
Medienes kritiske behandling av Arbeiderpartiet hadde mye av sin bakgrunn i at partiet slet med ulike problemer og spenninger, som en kritisk presse naturlig vil være opptatt av.
Sentralt her var forholdet mellom partileder Thorbjørn Jagland og statsminister Jens Stoltenberg. Partiets todelte ledelse var nå, som på 1970-tallet, da Reiulf Steen og Odvar Nordli utgjorde det delte lederskapet, ingen udelt heldig konstruksjon. Det ble spekulert i at det var både personlige og politiske spenninger i partitoppen, mange mente at Jagland burde trekke seg som partileder.
Som på 1970-tallet satt partiet med regjeringsansvaret med en mindretallsregjering. Arbeiderpartiet hadde overtatt i mars 2000 etter at regjeringen Bondevik hadde lidd nederlag i gasskraftsaken. Jens Stoltenberg dannet sin første regjering. Men regjeringsansvaret ble lite gunstig for partiet med tanke på valget i 2001.
Mistet populariteten
Gasskraftsaken viste seg som en svak legitimering av regjeringsskiftet. Og måten regjeringsmakten ble brukt til å profilere partiet og dets saker på viste seg heller ikke å gi noe fortrinn. Som valgstrategi ble overgangen til regjeringsparti halvannet år før valget lite vellykket.
Både regjeringen og Stoltenberg selv mistet mye av den populariteten de hadde hatt i utgangspunktet Men det var i samsvar med partiets tradisjon å ta regjeringsansvar når anledningen bød seg, også i løpet av en stortingsperiode. Nære eksempler på det var Gro Harlem Brundtlands andre og tredje regjering i henholdsvis 1986 og 1990.
Men disse regjeringene, hadde et mer avklart grunnlag i Stortinget – nettopp gjennom samarbeid med sentrumspartiene - enn det Stoltenbergs første regjering fikk. Styringsgrunnlaget var mindre avklart enn det som tidligere hadde vært tilfelle for partiets mindretallsregjeringer..
Arbeiderpartiet søkte regjeringsmakten i 2000. Et annet mulig perspektiv på regjeringsskiftet det året kan være at det også fremsto som ønskelig i Høyre. Høyre sto sammen med Arbeiderpartiet i den gasskraftsaken som utløste regjeringens kabinettspørsmål.
Høyre og SV - valgets vinnere
Dette partiet hadde gjort et meget dårlig valg i 1997 og sto nå på den politiske sidelinjen, uten regjeringsmakt og uten noen markant opposisjonsrolle. Trolig rådet det i partiet en frykt for at Bondevik kunne bli for populær og mye på Høyres bekostning.
Hvis dette var blant de forhold som drev fram regjeringens Bondeviks avgang i 2000, lyktes Høyre svært godt med sin strategi. Ved siden av SV ble Høyre valgets store vinner i 2001 og fikk som dette godt rom for sine saker i mediene, særlig skattepolitikken.
Partiet gikk opp fra 14,3 til 21,2 prosent av stemmer og ble Stortingets klart nest største parti, ikke vesentlig mindre enn Arbeiderpartiet. KrF gikk noe tilbake. Det samme gjorde den andre hovedtrusselen mot Høyres hegemoni på borgerlig side, Fremskrittspartiet. Også Senterpartiet og Venstre, de to andre partiene i sentrumsregjeringen, gikk tilbake.
Høyre vant tilbake sin gamle rolle som det store borgerlige partiet og kunne etter valget gå inn i den nye regjeringen Bondevik som det dominerende tyngdepunktet, selv om det ikke fikk statsministeren. Høyre ble gjenreist etter dette partiets katastrofevalg i 1997.
Sykelønn i fokus
En enkeltsak som kom til å dominere siste del av valgkampen var sykelønnsordningen. Den gir inntak til to viktige forhold av betydning for valgutfallet. Den hadde med politisk troverdighet å gjøre. Og den viste, sammen med flere andre saker, at regjeringen Stoltenberg hadde beveget seg inn i et politisk farvann som åpenbart skapte problemer i forholdet til sentrale og tradisjonelt lojale velgergrupper. Disse befant seg ikke minst i fagbevegelsen. Utviklingen av Arbeiderpartiets forhold til fagbevegelsen gir svært mye av svaret på Arbeiderpartiets katastrofevalg.
Debatten om sykelønnsordningen ble en svært uheldig for Arbeiderpartiet fordi det under valgkampen sterkt hadde kritisert de borgerlige partiene fordi gikk inn for visse endringer i den. Å beholde den uendret ble en av partiets markeringssaker.
Lekkasjer
Men så ble det kjent, trolig gjennom en lekkasje fra en av organisasjonene, at regjeringen Stoltenberg selv tidligere hadde sondert med organisasjonene i arbeidslivet med sikte på visse endringer. Skisser til en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv var lagt fram, der ett punkt var at arbeidstakerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent i arbeidsgiverperioden.
Det var riktignok ikke aktuelt å innføre karensdager og tiltakspakken skulle være ”kostnadsnøytral for alle parter i forhold til dagens gjennomsnittsfravær”. Og LOs leder Yngve Hågensen var innstilt på å vurdere skissen, som også blant annet inneholdt midler til etter- og videreutdanning, en sak Hågensen var sterkt engasjert i.
Bare kraftige protester fra påtroppende LO-leder Gerd-Liv Valla, i trygg forvissning om at holdningene ville være sterkt kritiske ute i fagbevegelsen, satte en stopper for disse sonderingene og regjeringens arbeid for endringer i ordningen. Det var på en slik bakgrunn dristig av Arbeiderpartiet å gjøre sykelønnsordningen til en merkesak i valgkampen. Lekkasjen førte til mye kritisk presseomtale og et markant fall på meningsmålingene.
Kollisjonskurs med fagbevegelsen
Sonderingene om sykelønnsordningen vinteren/våren 2001 viste at regjeringen var på kollisjonskurs med store deler av fagbevegelsen i en stor og viktig sak. Og det var flere. Den politiske profilen som regjeringen Stoltenberg tegnet ble på flere punkter møtt med protester i fagbevegelsen.
Den hadde gjort modernisering og fornyelse av offentlig sektor til en merkesak. Formålet var å trygge grunnlaget for det offentlige velferdssystemet. Men det var valget av virkemidler som kom i fokus. Og i spørsmålet om fornyelse, konkurranseutsetting og lignende var det store spenninger i arbeiderbevegelsen, der særlig offentlig sektor i LO var sterkt kritisk til alt som kunne minne om privatisering og markedstenkning. Derfor ble også store saker som delprivatiseringen av Statoil og sykehusreformen omstridte.
Fornyelse møtte motstand
Regjeringens forsøk særlig gjennom fornyelsesprogrammet for offentlig sektor på å forme en slags ”New Labour”-profil ble enten møtt av motstand eller av likegyldighet.
Partiets saker engasjerte ikke, i hvert fall ikke i positiv retning. Den brede forankringen av politikken syntes å mangle. Beskjeden tilbake fra fagbevegelsen var klar. I 1997 hadde godt over 50 prosent av LOs medlemmer stemt på Arbeiderpartiet. Nå sank andelen til noe over 30 prosent.
Fagbevegelsens tillit til partiet var dramatisk svekket, fundamentet på grasrota for det faglig-politiske samarbeidet synes å slå sprekker. Valget av Gerd-Liv Valla som ny LO-leder i mai 2001 må ses på en slik bakgrunn
De velgerne Arbeiderpartiet tapte i fagbevegelsen, gikk til Høyre og SV. Det illustrerte bedre enn noe annet partiets dilemma. ”New Labour”-profileringen skapte overganger fra venstresiden i partiet til SV, samtidig som den også utløste vandringer til den politiske høyresiden. Arbeiderpartiet syntes å ha havnet i en slags politisk tomrom uten saker og holdninger som samlet og mobiliserte.
Ap troløst mot velgerne
Velgervandringene for fra partiet betydde imidlertid neppe at det skjedde store politiske holdningsendringer ute blant velgerne. Det var mer partiet enn dets tradisjonelle velgergrupper som var på vandring.
Satt på spissen: Det var ikke først og fremst velgerne som var troløse mot partiet, men partiet som var troløst med dets velgere. Her ligger trolig den mest grunnleggende årsaken til Arbeiderpartiets valgkatastrofe i 2001, ikke i medienes påvirkning eller i slett valgkampstrategi.
Dette problemet ble klart erkjent etter valget. ”Vi må ta tilbake den kontaktskapende og lyttende holdningen som ga oss tillit som det parti som best forsto folks problemer og drømmer”, het det i en rapport fra det Dialogforum som partiet nedsatte etter valget. Valget fikk altså følger, viktige følger.
Arbeiderpartiet styrket arbeidet med den idemessige forankringen og med den organisasjonsmessige praksisen. Den politiske profilen ble igjen mer gjenkjennelig sosialdemokratisk. Og samarbeidet med fagbevegelsen ble vitalisert. Begge deler ble av stor betydning for partiets politiske kurs og identitet. Orienteringen mot et ”New Labour” stoppet opp, i stor grad med fagbevegelsen som drivkraft.
Samtidig bidro erfaringene fra regjeringen Stoltenberg I utvilsomt til å styrke behovet å bygge opp et styringsdyktig regjeringsalternativ, det som munnet ut i det rød-grønne alternativet. Alt dette bidro til en mer ”normal” oppslutning om Arbeiderpartiet ved det neste stortingsvalget. Med det ble også SV og Høyres suksess i 2001 ikke så mye mer enn en situasjonsbestemt episode. Det aktuelle spørsmålet er om årets valg vil gi nok en bekreftelse av dette.
Artikkelen er publisert i Klassekampen fredag 31. juli 2009 under vignetten "Med andre ord". Artikkelen var en del av en artikkelserie om "Norske valgthrillere".
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
