KOMMENTAR: Gudmund Hernes om oljefondets milliardtap
For å skjønne hvorfor, må man lese VGs sjefkommentator Olav Versto. I november 2007 skrev han om Terra-skandalen:
«Finansselskapet Terras raid mot fire kraftkommuner i Nordland er intet mindre enn det vi på godt norsk kaller bondefangeri. Jeg stiller meg spørsmålet om det kommunale selvstyret bør innskrenkes, slik at rådmenn og ordførere ikke får anledning til å spille hasard med skattebetalernes penger, slik det har skjedd i Narvik, Rana, Hemnes og Hattfjelldal. For rådmenn og ordførere i landsens kommuner har verken kunnskap eller kompetanse til realistisk å bedømme de prosjektene de får seg forelagt av sleipe finansmeglere. (…) Det er avslørt at de rådmenn og ordførere det gjelder ikke var klar over risikoen de inviterte sine kommunestyrer til å ta. (…) De bør vel helst la pengene sine stå i banken, der er avkastningen forholdsvis lav, men det er også risikoen. Innbyggerne i norske kommuner er ikke interessert i at rådmannen og politikerne deres skal gamble med offentlige midler, de vil ha en ryddig og risikofri forvaltning av kommunekassen.»
"Må ha is i magen"
Halvannet år senere, 12. mars i år, kommenterer Versto fjorårets tap for Oljefondet under overskriften «Må ha is i magen»:
«Fjoråret ga stjernesmell for Oljefondet, men nå gjelder det ikke å få panikk. Det som kreves, er is i magen og klokkertro på kapitalismen. 2008 var det dårligste året noen gang i verdens aksjemarkeder, og resultatet for Statens pensjonsfond – utland var det svakeste i fondets historie: avkastningen endte på minus 633 milliarder kroner. (…) Det er nemlig galt å tro at pengene i Oljefondet er tapt. Markedsverdien av aksjene har riktignok falt dramatisk, men det dreier seg ikke om realiserte tap. Det er våre egne penger vi har investert, vi har ikke lånt dem, og følgelig er vi heller ikke tvunget til å selge aksjene mens kursene er lave. Hele ideen med Oljefondet er jo at det skal være en meget langsiktig investering.»
Det er så mye å si om Oljefondet at bare én detalj kan tas nå. Detaljen består av 70 av de 633 milliardene. Dem klarte Oljefondets sjef Yngve Slyngstad å tape, i tillegg til fondets tap som følge av finanskrisen.
Det er et beløp som, med Aftenpostens formulering, ble «rotet bort» på såkalt «aktiv forvaltning». For Oljefondet bruker noen av sine midler til «veddemål» der man forsøker å «slå markedet». Ved gevinst får forvalterne store bonuser.
Mange av de 70 milliardene var investert i amerikanske boligobligasjoner som nå ikke kan selges.
Modeller for godvær
Oljefondets ledelse har i flere år rost seg av at de hadde full kontroll over forvalternes spekulasjoner. Men da krisen kom, var milliarder plassert i slike råtne boliglån. Altså det samme som Terra-kommunene. Forskjellen er altså at Oljefondet klarte å forskusle 70 ganger mer, og at Slyngstad har fått bonus for innsatsen.
Historien er enda tjukkere. Oljefondet lånte penger for å plassere dem i råtne boliglån og andre såkalte «søppelpapirer», papirer som nå ikke kan selges. Hadde han, for å låne Verstos formulering, «kunnskap eller kompetanse til realistisk å bedømme de prosjektene han får seg forelagt av sleipe finansmeglere»?
Blant de mange spørsmålene vi må ha svar på er disse:
- Visste Slyngstad om den store lånefinansieringen av Oljefondets investeringer? Hvis svaret er nei, er han ikke kompetent. Er svaret ja, har han handlet uansvarlig.
- Visste Svein Gjedrem om det?
- Hva med sjefen i Finansdepartementet, finansråd Tore Eriksen, som gir rammene for Oljefondet?
I Oljefondets årsberetning heter det at «man har lagt for stor vekt på statistiske modeller ved styring av risiko» og at de man har brukt forutsetter «normale markeder».
Kort sagt: modellene har skylda. Man har bare modeller for godvær. Slyngstad har presentert seg som en ihuga interrailer. Dårlige modeller som forklaring på feilinvesteringer er som å si når du har gått deg vill i Asia, at det skyldes at du tok med deg et kart over Latin-Amerika. Versto konkluderer med at vi må ha klokkertro på kapitalismen.
Om å leke gjemsel
På pressekonferansen om Oljefondets megatap sa sentralbanksjef Svein Gjedrem:
«Man finner ikke noe sted man kan gjemme seg!»
Utsagnet er ikke en økonomisk analyse. Det er en metafor – altså en journalists spesialfelt. Men lettlurte Versto lar seg fange og skriver: «For å si det enkelt: det finnes ikke noe sted å gjemme pengene.»
Han har glemt det alle barn lærer av å leke gjemsel: Noen gjemmesteder er bedre enn andre. Er alle like, behøver ikke Gjedrem fagfolk.
Vi andre, som alle er innbyggere i norske kommuner, er ikke interessert i at Oljefondets sjef, sentralbanksjefen eller finansråden skal gamble med offentlige midler.
Vi vil ha en ryddig forvaltning. Nå venter vi på Riksrevisjonen. I mellomtiden vil vi også gjerne ha kommentatorer som ikke lar seg bondefange.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 3. april 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
