KRONIKK: Øyvind Kvalnes om dumdristighet
Mennesker som slipper å ta personlig ansvar for handlingene sine, tar gjerne helt urimelige sjanser med sitt eget liv og egne ressurser. De regner med at uansett hvor galt det går, vil det være et sikkerhetsnett som fanger dem opp. Dette skaper grobunn for uforsiktige og uaktsomme handlinger.
Journalist Pål Refsdal trosset alle advarsler, og beveget seg inn i et svært farlig område i Afghanistan. Der blir han fanget av Taliban. Etter hektisk diplomatisk aktivitet ble han satt fri. I en kommentar til hendelsen reflekterer utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten over det betenkelige ved alltid å redde de uredde, de som kaster seg ut i stor fare og regner med at den norske stat vil berge dem fra ulykke.
Han ser et mønster i at norske borgere forventer å bli reddet, uansett om de befinner seg på en fjelltopp i Himalaya, blir skadet i USA uten å ha helseforsikring, eller er blakke turister i Thailand.
Egne dumheter
Da nyheten om kidnappingen av Refsdal nådde Norge, ble det straks satt sammen en krisestab bestående av statsministeren, forsvarsministeren, justisministeren og utenriksministeren.
Rundt 100 personer ble satt i sving for å få Refsdal fri. Dragnes' poeng er at et samfunn som så til de grader stiller opp for borgere som selvforskyldt havner i trøbbel, oppmuntrer til dumdristighet. Det personlige ansvaret krymper når du likevel ikke trenger å ta støyten for egne dumheter.
Det mer allmenne fenomenet som denne saken illustrerer, er det som på engelsk omtales som moral hazard: Individer som ikke selv trenger å ta fullt ansvar for handlingene sine, tar vesentlig større sjanser enn de ville gjort om de måtte bære byrden selv. I forsikring er dette velkjent.
En person med svært gode forsikringsvilkår kan ubevisst ende opp med å være uforsiktig med å låse bilen sin eller sjekke at døren til huset er låst. Om det skulle komme en tyv, er det uansett ikke han, men forsikringsselskapet som må bære den største økonomiske byrden.
Beskyttet
Også i trafikken kan fornemmelsen av å være beskyttet føre til større dristighet enn det som er forsvarlig. Syklister som bruker hjelm, har en tendens til å kjøre fortere og ta større sjanser enn dem som ikke bruker det. Kollisjonsputer har til hensikt å forhindre skade ved kollisjoner. Men kan de også være med på å skape en trygghet hos sjåførene som får dem til å ta større sjanser?
En kreativ sjel har foreslått at en heller burde utstyre rattet med svær, utstikkende spiker som peker rett mot sjåføren. Det ville straks føre til større forsiktighet blant bilister, siden selv den minste kollisjon nå ville være livsfarlig.
Ta regningen selv
Under finanskrisen har frykten for moral hazard vært en viktig grunn til at myndighetene i ulike land var skeptiske til å gå inn og redde finansinstitusjoner. De var bekymret for at det skulle se ut som om finansiell dumdristighet lønner seg, selv når det fører til at børsene styrter og markeder kollapser.
Kanskje bankenes toppledere hadde spekulert i at myndighetene uansett ville trå til om deres høyst risikable adferd skulle føre til krise? I så fall kunne en redningsaksjon tolkes som en oppmuntring til å fortsette å gi lån med tvilsomme betingelser.
Hvis bankene selv må ta regningen, og i verste fall går konkurs, gir det et signal til fremtidige ledere i finansverden om at de selv må vise klokskap og ta ansvar for handlingene sine. De kan ikke regne med at myndighetenes sikkerhetsnett tar av for fallet.
Hinder for helsereform
Frykten for å skape dumdristighet kan også overdrives, med den konsekvens at mennesker blir underbeskyttet. I 2005 skrev Malcolm Gladwell en artikkel i The New Yorker om «The Moral Hazard Myth».
Der argumenterte han for at en slik frykt er det viktigste hinderet for å reformere helsevesenet i USA. I disse dager møter president Obama nettopp denne motbøren. Mange amerikanere er redde for at bedre offentlig helsevesen skal gjøre at folk blir uforsiktige med helsen sin.
Hvis det blir billigere, eller til og med gratis, å gå til tannlege, vil folk bli mer uvørne med hva de spiser av søtsaker, er tankegangen. Kanskje vil de bli mindre grundige med tannpussen sin, siden hull i tennene likevel vil bli kostnadsfritt tettet igjen av myndighetene.
Denne oppfatningen undervurderer den enkeltes omsorg for egen kropp og helse. Det blir aldri noen fornøyelse å gå til tannlegen med hull, selv om regningen betales av myndighetene. Gladwell hevder altså at det er en overdreven frykt for at borgerne skal bli dumdristige som er den største hindringen for å skape et bedre helsevesen i USA.
Forventer hjelp
Nordmenns dumdristighet i utlandet er derimot en alvorlig og reell utfordring. Her er det skapt en forventning om at myndighetene kommer deg til unnsetning, uansett hvor selvforskyldt det er at du har havnet i en knipe.
Godt støttet av mediene kan familie og venner skrike ut om hvor skandaløst det er at myndighetene ikke er på plass og henter folk ned fra fjelltopper eller ut fra et fangenskap i jungelen.
Gode levevilkår for dumdristighet
Norske borgere som med åpne øyne utsetter seg selv for stor fare, bør i større grad lære seg at de gjør det på eget ansvar. I etterkant av Refsdals eventyr i Afghanistan kan nå andre eventyrlystne med god grunn tenke at Norge vil stille opp for dem, uansett hvor dumdristige de er.
Trår du inn i en krigssone og blir kidnappet, så kan du regne med at statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren og justisministeren slipper det de har i hendene og starter det møysommelige arbeidet med å få deg fri.
De viser omsorg og engasjement for den lille mann eller kvinne fra Norge som roter seg bort i problemer i utlandet.
Dermed bidrar de til at dumdristigheten får gode levevilkår. Det hjelper lite at det nå varsles om at hovedpersonen trolig må betale en klekkelig regning for myndighetenes innsats. Den kan en alltids håndtere, når PR-effekten av all omtale regnes for å være verd millioner.
Advarsel
Er det tenkelig at Norge kunne opptre på en annen måte, og bygge ned beskyttelsen rundt dem som vurderer å ta store sjanser i utlandet?
Kunne advarselen til journalister, fjellklatrere og andre følges opp med en beskjed om at dersom du likevel gjør dette, så kommer vi definitivt ikke etter for å hjelpe?
Trolig er en slik endring av praksis nødvendig om en skal demme opp for hasardiøse handlinger. Spørsmålet er om vi har politikere som klarer å følge et så strengt program.
Når de første lyd- og billedopptakene av nordmenn i nød blir offentliggjort, vil vi nok heller få se en intern konkurranse blant politikerne om hvem som har det største hjertet og er mest handlekraftig.
Politikernes kortsiktige behov for å være best likt, er på kollisjonskurs med et langsiktig behov for å korrigere nordmenns dumdristighet i utlandet.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 21. november 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
