KOMMENTAR: Gudmund Hernes om norgeshistoriens største finanstap
Først repetisjonen: Hva var hensikten med det?
Vi har en samfunnskontrakt om å dele landets goder mellom alle som lever her nå. Men vi har også en generasjonskontrakt om å dele ikke-fornybare goder med alle slektledd som kommer etter. Lykkeloddet som ga oss oljen har vi bare til låns og skal levere videre til dem. Ingen skal senere kunne si om oss som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»
Av dette følger handlingsregelen: Vi skal ikke svekke, men bygge oljeformuen. Men avkastningen – renten av det vi har på bok – kan vi bruke. Og vi kan nytte oljefondet som en buffer mot store svingninger i økonomien.
Og vi avsetter oljepenger for å lette våre liv og ikke tynge dem som er i arbeid når pensjonistene blir mange og trenger mye til helse og pleie. Derfor navnet «Statens pensjonsfond – Utland».
Leddet «Utland» skal minne om at vi ikke kan bruke mye av pengene her hjemme. For da får vi ikke flere goder, men høyere priser. Så pengene settes i verdipapirer forvaltet av Norges Bank etter regler gitt av Finansdepartementet.
Mistro til de folkevalgte
Men styringen av oljemilliardene bygger også på et mindre uttalt prinsipp enn hensynet til fremtidige pensjoner og generasjoner: mistro til våre folkevalgte og tro på at økonomene er flinkere til å ta hånd om vår tarv.
For politikere vil alltid vil la seg friste av kortsiktig gevinst. For å velges driver de overbud. Og skal de innfri flere løfter enn det er penger – ja, så vil de forsyne seg av oljeformuen. Land etter land – fra Kuwait til Holland – har demonstrert dette. Resultatet ble prisstigning og ledighet – heisaturen ga blåmandag.
Altså må oljepengene unndras beslutninger av den bevilgende myndighet – Stortinget. Selv de beste politikere klarer aldri å motstå kravstore velgere, studenter, politifolk – eller syke mor. Styringen av pengene må derfor bort fra de folkevalgte.
Troikaen som styrer
Så Finansdepartementet sender ikke pengene til Stortinget, men til den institusjon som er mest fristilt fra de folkevalgte: Norges Bank. Der skjøttes de av Bankens egen investeringsbank: «Norges Bank Investment Management» (NBIM). Den bestyres direkte og indirekte av en troika: Toppsjefen i banken Svein Gjedrem, i Finansdepartementet Tore Eriksen, og for NBIM Yngve Slyngstad.
Lenge så det ut til å gå bra. Nå er tapene enorme: Over 560 milliarder på aksjefall. I tillegg usikre papirer anslått til 900 milliarder. Sist, men ikke minst et tap på 70 milliarder der fondet anført av Slyngstad forsøkte å «slå markedet» – men altså ble slått av det, til dels med lånte penger! For å gi dimensjonene: 70 milliarder er cirka 17 ganger årsbudsjettet for Universitetet i Oslo.
Taus om bonus
De som tapte 70 milliarder av de neste generasjoners oljepenger fikk store bonuser for innsatsen. Dette avsindige systemet – går det bra, får de bonus, går det dårlig, taper de ingenting – inviterer til å ta uforsvarlig risiko. Men det var kjent og godtatt av selveste Finansdepartementet. Vi og de kommende slekter bærer tapet.
Oljefondet selv er blitt stadig mer lukket når det gjelder informasjon til offentligheten. Jeg har en stor bukett sitater av blant andre Siv Meisingseth – med den orwellske tittel «informasjonssjef» – der hun sier hva hun ikke vil svare på. For å dekke hva og hvem? Hvorfor godtar pressen det?
For eksempel fikk 199 av fondets 217 ansatte både fastlønn og bonus. Utbetalingene var på 47 millioner, som ble fordelt ikke bare til meklere, men også it-ansatte, regnskapsfolk og jurister. Til hvem, hvor mye, etter hvilke kriterier og for hva? Hvorfor ble denne ordningen konstruert, hvem foreslo og hvem aksepterte den? Heller ikke finansministeren vil svare. Hvorfor? Hvem er det hun forsvarer – mottagerne eller neste generasjons interesser? Plassen her er for liten til å liste de ubesvarte spørsmål.
Norgeshistoriens største finanstap
Økonomi er studiet av forholdet mellom mål og knappe midler med alternative anvendelser. Oljefondet er bare ett alternativ for å investere oljepenger. Victor Norman er en av dem som mener at hvis vi ikke satser på bedre utdannelse, vil vi i fremtiden måtte tære mer på finansformuen. Finansdepartementet må gi analysen av hvorfor deres alternativ er den beste bruk.
For om vi holder oss til de 70 milliarder alene, er det norgeshistoriens største finanstap. I 1945 skrev to unge økonomer, Odd Aukrust og Petter Jakob Bjerve, boken Hva krigen kostet Norge.
Nå trenger vi å vite hva Finansdepartementet og Norges Bank har kostet Norge. Det er bare én institusjon som kan gjøre det: Riksrevisjonen. Hvis den ikke mener at beløpet er for lite til å bruke knapp tid på.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 30. april 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
