KRONIKK: Slik kan Norge oppfylle sine klimamål
Norge har en rekke klimamål for 2020: Klimaforliket i Stortinget, Regjeringens løfte om 30 % kutt, EUs 20-20-20 mål og 10 % fornybar energi i transporten.
I det siste halvåret har vi arbeidet med å finne den enkleste måten å nå disse målene på. Vi har tatt jobben fordi ingen andre har gjort det - heller ikke regjeringen.
Det har vært vanskelig fordi klima og energispørsmål henger sammen på en komplisert måte. Og fordi vi har søkt en plan som det er noenlunde lett å realisere. Resultatet er vår energi- og klimaplan for Norge til 2020 - «ENKL-planen» - som finnes på våre nettsteder.
Ni skritt
Planen består av ni tiltak: Fem for å redusere norske klimagassutslipp og fire for å frembringe den ekstra energi som trengs for å gjennomføre klimatiltakene.
De fem klimatiltakene er: Å fase ut all oljefyring, elektrifisere 20 % av personbilparken, elektrifisere 25 % av olje- og gassokkelen, installere CO{$1330}-håndtering på seks industrielle punktutslipp, og å intensivere ENØK-arbeidet.
Dette sikrer at Norge når sine klimamål i 2020, så lenge vi i tillegg betaler for reduksjoner i utlandet på 8 millioner tonn CO{$1330}-ekvivalenter hvert år - slik regjeringen har sagt den vil.
De fem klimatiltakene innebærer i sum en kraftinnsats for å erstatte norsk bruk av olje og gass med fornybare alternativ, først og fremst vann- og vindkraft, biomasse og avfall.
For å fremskaffe denne energien har ENKL-planen fire tiltak:
Sikre innenlands kraftbalanse ved å øke produksjonen av fornybar strøm med 2 % (dvs 2 TWh-strøm per år) i tillegg til de 12 % som kommer som følge av allerede vedtatt politikk.
Arbeidsplasser
Øke produksjonen av fornybar varme med 15 % fra biomasse, avfall og strømdrevne varmepumper, utover de 20 % som vil følge av vedtatt politikk. Og produsere 250000 tonn/år andregenerasjons biodrivstoff i Norge og importere like mye.
Hvis Norge i tillegg skal bidra til å løse Europas store behov for mer fornybar kraft, må det bygges ut mer vann- eller vindkraft. Dette er fullt mulig. Men bare dersom vi vil, er villige til å betale for utbyggingen eller klarer å få mottageren til å betale. Uansett vil Norge bli bedt om å gjøre sin del av det europeiske løft.
Noen beregninger indikerer at det vil kreve utbygging og eksport av ytterligere 12 TWh-el/år fornybar kraft i 2020. Noen ser dette som en storartet eksportmulighet når oljeproduksjonen daler. Uansett vil det kreve bedre kabler og nett.
Det er lettest å realisere ENKL-planen gjennom statlige påbud og støtte. Den samlede kostnaden over statsbudsjettet vil bli rundt syv milliarder kroner per år. Det er rundt 1 % av statsbudsjettet og 1500 kroner per innbygger per år.
Ikke mye, spesielt i lys av at en stor del vil gå til norske arbeidsplasser.
Kvoter ikke nok
ENKL-planen vil kutte norske utslipp med 16 mill tonn CO{$1330}-ekvivalenter per år. Enkelte av de tiltakene vi foreslår er en del dyrere enn den forventede kvotekostnaden på rundt 300 kr./tCO{$1330}e, og noen vil derfor hevde at Norge i stedet for å kutte hjemme, heller bør betale for tilsvarende reduksjoner ute.
Grunnen til at vi foreslår å ta reduksjonen hjemme, er først og fremst at dette er Stortingets vedtak i Klimaforliket. Dernest liker vi de grunnene Klimaforliket ga for å gjøre mye av jobben i fedrelandet:
Det er nødvendig for troverdighet i internasjonale forhandlinger. Det bidrar til å utvikle løsninger som kan kopieres i andre rike land. Det gir grunnlag for norsk næringsutvikling, og sist, men ikke minst, kostnaden er overkommelig.
Andre hevder at man uansett bør overlate jobben til kvotemarkedet. At man rolig bør avvente de løsninger som fremelskes av kvoteplikt og kvotepris i tiåret som kommer.
Vi er uenig fordi vi er overbevist om at kvoteprisen frem til 2020 - og den er etter hvert ganske godt kjent - ikke vil være høy nok til å lokke frem den teknologiutvikling og den strukturendring som er nødvendig for å nå de norske klimamålene. Kvotemarkedet må suppleres med aktive tiltak, man trenger både kvoter og tiltak for å nå frem i tide.
Nok somling
Andre vil ha kostnadseffektiviteten i høysetet, altså velge de billigste tiltakene først. Vi tror at det er riktigere å se på helheten først. Det er ikke nødvendigvis slik at den samlede regning blir lavest om man gjør det billigste først.
Vi mener at den langsiktig kostnaden blir lavest om man velger en plan som er noenlunde lett å få vedtatt, og som tar noen tunge investeringer i forkant, fremfor systematisk å velge det billigste først.
I tillegg vet vi at det ikke finnes nok billige tiltak. I sum: Det er ikke alltid billigst å gjøre det billigste først.
Dagens hovedutfordring på klimasiden er ikke kostnaden, men vedvarende beslutningsvegring og venting på stadig nye utredninger. I dagens klimapolitikk er handling viktigere enn finsliping på en løsning som allerede er meget god. Stortinget bør vedta ENKL-planen som en stabil ramme for norsk energi- og klimapolitikk fram til 2020.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i VG 21. mars 2009 med tittelen ”Enklest og billigst”.
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
