KOMMENTAR: Gudmund Hernes om etterbølgen
Det var på Selburuta – bussen mellom Selbu og Trondheim – at interessen ble tent og poenget tatt. Mor og jeg humpet iblant de fire milene imellom. For en gutt var det mye å se – men turen tok tid. Så jeg spurte når vi ville være fremme. Mor svarte: «Om to timer.»
Hvordan kunne hun vite det? Hun sa: «Så lang tid pleier det å ta.» Hun bygget på erfaring. Men la til at turen kunne beregnes: «Bussen kjører 20 kilometer i timen. Til Trondheim er det 40 kilometer. Vi bruker en time på de 20 kilometerne til Hell, og så en time til på de siste 20 kilometerne til Trondheim.» Hva hvis vi punkterer, ville jeg vite. «Ja, da tar det lengre tid, for det er ikke med i beregningen,» svarte hun.
Tankebilder av verden
Dette ga meg en livsvarig fascinasjon for modeller: At vi kan lage oss tankebilder av verden som hjelper oss til å ta oss frem i verden. Hvis verden (bussen) oppfører seg slik vi tenker, kan vi beregne hva som vil skje (når vi er fremme). Modeller bruker vi om alt: til å anslå klimaet i 2050, befolkningen i 2030 eller ledigheten i 2010.
En gang i vårløsningen var veien gjennom Selbuskogen redusert til gjørme. Sjåføren slet med å komme frem uten å kjøre bussen fast. Den gynget som en båt og lukten av diesel var ram. En eldre kone ble bilsyk. Det var før spyposenes tid, så hun åpnet vinduet for å slippe magens innhold ut den veien.
Gebisset i gjørma
Plutselig skrek hun opp slik at vi alle isnet og sjåføren stanset: Gebisset hennes hadde fulgt med ut i gjørma. Sjåføren, en sindig selbygg, tok lommelykta og gikk ut for å lete.
Etter et kvarter kom han tilbake, triumferende, med gebisset som var vanskelig å skjelne, tildekket som det var av leire. Men kona var blid og tok formaningen sjåføren ga med et smil: «Du må da ta ut gebisset når du ska spy!»
Jeg så opp på mor og sa veslevoksent: «I dag tar det lengre tid. Det der var ikke med i beregningen!» Og hun smilte ned til meg – jeg hadde tatt poenget om at virkeligheten trumfer modellen. Et gebiss kan kullkaste de beste beregninger.
Verste krise siden 1930-årene
Nylig la regjeringen frem sin siste krisepakke for norsk økonomi. En av finansministerens figurer viste hvordan modellanslagene for veksten de siste månedene stadig er nedjustert. Subteksten var en annen: De resultater som modellene før hadde gitt var feil – forståelsen av det som nå rammer oss har vært mangelfull.
Det er ikke lenger snakk om et tilbakeslag. Krisen er den verste siden 1930-årene. Den slår videre, trenger dypere, går raskere og varer lenger enn Finansdepartementet før har beregnet. Globaliseringen er kjørt i revers. Der ett lands vekst før trakk de andre opp, trekker alle nå hverandre ned. Nedgangskonjunkturen er blitt til depresjon, finanskrisen til systemkrise.
Myndigheter i alle land svarer med krisepakker for å stanse fallet, gjenskape tillit og snu trenden. Knapt noen vil «overlate markedet til seg selv». Næringsdrivende ber om inngrep de før kritiserte. Vi er inne i et intellektuelt paradigmeskifte.
Ledigheten i England er på vei mot ti prosent, i Spania er den snart 15. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at ledigheten globalt blir på 50 millioner innen et år, og Kina regner ikke med landarbeidere.
Noen land rammes dobbelt: Tilbakeslag pluss at de skal ta hånd om hjemvendte arbeidere; polakker fra Norge slår ut i polsk ledighet. Flyplassen i Dubai er sprengt av biler forlatt av dem som returnerer til India. Meksikanere som mister jobben i USA har ingen penger å sende hjem.
Millioner på marginen
Millioner får et liv på marginen. Da slår økonomien over i politikken. I Latvia er det kastet brostein mot parlamentet, på Island er regjeringen falt, i Frankrike har millioner vært i gatene. Man reagerer ikke bare mot politikere og griske ledere, men også mot utlendinger som truer arbeidsplasser. I England demonstreres det mot italienere og portugisere som gjør jobben for mindre lønn. I modellene gir det billigere produksjon – men politisk produserer det diskriminering.
Når kriser rammer, søker folk tilbake til mer basale identiteter (hvem er dine landsmenn), til politiske enheter der noen kan holdes til ansvar (nasjonen) og til politikk som kan virke straks selv om det skader på sikt (proteksjonisme). For globalt er det et politisk underskudd. Økonomisk globalisering matches ikke av global institusjonalisering.
For en drøy uke siden uttalte Obamas nye nasjonale etterretningssjef, Dennis C. Blair, i Kongressen at ustabiliteten som følger den økonomiske krisen nå er den største sikkerhetstrussel mot USA – større enn terrorisme. Så den politiske etterbølgen er underveis. Men om den har vi enda dårligere modeller enn dem som brukes til å beregne den økonomiske krisebølgen.
Det er som erfaringen fra Selburuta: Det er ikke lett å si når vi kommer frem når gebisset er falt ut av vinduet.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 20. februar 2009 med tittelen ”Etterbølgen”.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
