KRONIKK: Arne Jon Isachsen om finansfolk
Max Weber var en original tenker. Grunnen til at ikke-katolske land i Vest-Europa var arnestedet for den økonomiske veksten som startet med den industrielle revolusjon, finner han i protestantiske dyder; man skulle spare flittig, arbeide jevnt og trutt og ha omtanke for etterslekten. Slikt blir det økonomisk fremgang av.
Den rettskafne byråkrat
En viktig aktør i den weberske verden var den rettskafne byråkrat. Som gjør det han får beskjed om. Med samfunnets beste for øye. Slike byråkrater finnes det ikke mange av. Det nærmeste man kommer i Norge er noen av dem med ledende jobber i Finansdepartementet.
Byråkrater er stort sett som oss andre. De gjør det som er best for seg selv. Mange av dem vil ha mer prestisje og makt. De vil utvide sitt revir. Krabbe opp på høyere lønnstrinn. Det området de er satt til å administrere eller overvåke eser lett ut - antall ansatte stiger.
Et mer realistisk bilde av byråkraten og hans måte å te seg på, trer frem.
Tanken om at lederen av et foretak alltid gjør det som er best for eieren, har det like ens lenge vært satt spørsmålstegn ved. Prinsipalagent-problemet, som det heter i fagspråket, der eieren (aksjonærene) er prinsipalen, og ledelsen av selskapet (administrerende direktør) er agenten.
Til aksjonærenes beste?
Når sjefen i General Motors kommer fra Detroit til Washington D.C. i selskapets eget jetfly, er det mye som tyder på at det ikke er til aksjonærenes beste. Både på grunn av unødvendige utgifter til luksus og flottenfeieri. Og fordi stemningen for å bidra med en redningspakke til den skakkjørte amerikanske bilindustrien kjølnet kraftig når politikerne så hvor slepphendte selskapets øverste leder var i bruken av selskapets penger.
Samme grunntanke - at alle gjør det som er best for seg selv - ser ikke ut til å ha trengt tilsvarende inn i finansfaget. Der modelleres den enkelte formuesforvalter ut fra tanken om at han skal maksimere forventet avkastning for eieren, for et gitt nivå for risikotagning. Men er formuesforvaltere annerledes enn byråkrater og direktører? Neppe. De gjør som dem - nemlig hva som tjener egen sak best.
På det praktiske plan kjenner man til forvaltere av fond som utpå høstparten, etter et overraskende godt år, tar risikoprofilen på fondet kraftig ned. Det gjelder å trygge det gode resultatet. Til eiernes beste? Muligens. Men i første rekke til eget beste. Man vil sikre seg den feite bonusen som ligger i det allerede oppnådde gode resultat.
Om å ta risiko
Eller ta lederen av et finansforetak med høy risikoprofil. Der overskuddet det ene året burde sees i lys av faren for store tap senere år. Men årets bonus er basert på årets resultat. En senere smell har ingen konsekvenser. Bonuser betales ikke tilbake. Bare eierne (prinsipalen) mister verdier når aksjekursene synker. Og lederen (agenten) fristes til å ta mer risiko enn hva eieren på lang sikt er tjent med.
På den annen side, om lederen av et finanshus ikke tar nok risiko i gode tider, der andre hus tjener fett, mister han lett jobben. Å være forsiktig, selv om det skulle være med tanke på kundenes og eierens beste, kan koste dyrt. Markedet kan oppføre seg irrasjonelt lenger enn du kan holde på jobben. Som Chuck Prince, sjefen for Citibank - til tider verdens største bank - sa, i juli 2007, kort før han fikk sparken: "As long as the music is playing youÕve got to get up and dance."
Meler sin egen kake
I mange år konkurrerte norske banker om å tape mest mulig penger på fiskeoppdrett. Samtidig håndterte de det like risikofylte riggmarkedet mesterlig - her var tapene minimale. Hva kan det skyldes at norske banker hadde så ulike erfaringer på disse to markedene?
Den lokale banksjefen ville neppe fremstå som mannen i bygda som stanset fremskrittet. Man har da tro på lokale krefter og vil satse på fremtiden. Spørsmålet om finansiering av rigg i Nordsjøen lot seg lettere behandle på mindre følelsesmessig vis. Kan noe av forklaringen ligge her?
Den menneskelige faktoren preger finansfolk like mye som oss andre. Hvorfor forskere innen finansfaget stort sett har oversett det at alle meler sin egen kake, og i stedet forlatt seg på at formuesforvaltere og andre i bransjen nærmest er for weberske byråkrater å regne, kan man undre seg over.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 2. april 2009.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
