KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Finansdepartementets rolle
Får vi hele folket i arbeid? Blir for mange uføre? Bruker folk bare deler av sine evner? Holder skolen mål? Fyrer vi for kråkene? Søler vi bort for mye av oljefondet? Svekkes landet av dårlig transport? Tar lederne ut så høye bonuser at folk går sure og svarer med å ta seg fri? Slipper kvinner til? Går landet for halv maskin?
Hva vi får fra det vi har, naturressurser, penger, mennesker, avhenger av hva vi tenker. For eksempel mente Norges Banks direktør i mellomkrigstiden, Nicolai Rygg, at kroneverdien fra før første verdenskrig burde gjenreises. Det ga en særnorsk krise som varte mange år.
Ved masseledigheten etter krakket i 1929 var den rådende læren blant økonomer at landene måtte spare seg ut av krisen og la markedet selv få hjulene i sving. Den britiske økonomen John Maynard Keynes viste at det gjorde vondt verre, ryddet i begrepene og endret forestillingene.
I 2002 fryktet sentralbanksjef Svein Gjedrem inflasjon og satte styringsrenten opp til syv prosent. Kursen på euro falt, så det ble dyrt for eurolandene å kjøpe norske varer: 30 000 arbeidsplasser i norsk konkurranseutsatt industri fordunstet.
Forståelse i veien for oppnåelse
Poenget er: Hvis våre forestillinger er feil, får vi mindre ut av alt vi har. Forståelsen kommer i veien for oppnåelsen. Det er intet vi taper så mye på som feil tenkning.
Om en av oss dødelige tenker feil, spiller det ingen stor rolle. Det avgjørende er hvor meningene sitter.
Som eksemplene foran viser: det er når det tenkes feil i banker, foretak eller departementer at følgene blir store. Da multipliseres virkningene av feiltenkning med makt.
Ja, en institusjon kan defineres som en forestillingskrets som hviler på makt. Er tenkningen feil og makten stor, vil virkningene merkes av oss alle.
Organisert for å endre
Spørsmålet blir: Er institusjonen organisert slik at den lett kan korrigere egen feiltenkning? Hierarkier gjør det vanskelig: Toppen bestemmer hvem som rekrutteres, rekruttene tar etter lederne, og, som den legendariske amerikanske forfatteren Upton Sinclair sa: «Det er vanskelig å få en person til å skjønne noe når lønnen hans avhenger av at han ikke forstår det.» Så når et institusjonalisert syn kritiseres, er det typisk å svare med at avvikerne «ikke har forstått det»: De som kan true den rådende lære utdefineres.
Nå har professor Victor Norman gjort Martin Luther av seg: Han har utfordret ortodoksien i Finansdepartementet og banket tesene opp på døren. Hans kritikk er enkel, brutal og fundamental: Finansdepartementet gjør at vi får mindre fra det vi har.
Norman mener ikke at vi som slumpet over oljen i Nordsjøen kan rangle bort pengene nå. Vi må selvsagt dele med kommende slekter. Vi kan heller ikke bruke så mye så raskt at vi får høyere priser snarere enn flere goder, altså «hollandsk syke».
Konkret har han foreslått å bruke noe mer - 40-50 milliarder - på blant annet skoler og veier. Ja, han hevder at oljepenger brukt på norsk skole vil gi vesentlig høyere avkastning enn aksjer i utlandet. Med andre ord: Kommende slekter vil da få mer av det vi nå har. Derfor vil han skille mellom drift og investeringer i statsbudsjettet.
Stryk til Finansdepartementet
Finansdepartementets problem er at Norman ikke kan utdefineres som en ignorant. Men som hierarki vil det neppe la seg ta i skole. Likevel tror jeg ikke departementets intellektuelle immunforsvar vil holde: Ekspedisjonssjefene vil nok holde stand, men de unge talentfulle konsulentene vil infiseres, selv om de er betalt for å mene det motsatte av Norman.
Finansdepartementet har glemt økonomiprofessor Lionel Robbins' klassiske definisjon av økonomi: vitenskapen som studerer menneskelig adferd som et forhold mellom mål og knappe midler med alternative anvendelser. Et finansdepartement skal ikke bare studere alternative anvendelser, men finne bedre anvendelser.
Koster oss dyrt
Det er her Finansdepartementet stryker og koster oss dyrt. Det må beregne og begrunne at aksjer ute gir bedre avkastning enn kompetanse hjemme. Eller at aksjer i Silicon Valley betaler seg bedre enn en norsk student ved Stanford. Det har Finansdepartementet ikke regnet på. Kanskje fordi det ikke kan, mest fordi det ikke vil. Men nå, med Norman til hest og lansen hevet, kan departementet ikke lenge svare med bare å dra opp vindebroen.
På finansministerens kontor henger alle forgjengere i glass og ramme. I departementets møterom kunne man ramme inn og henge opp tidligere feilslåtte økonomiske teorier som en daglig påminnelse om at det vi tenker nå kan være feil.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 18. desember 2009 med tittelen "Finansdepartementet 2.0?".
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
