BAKGRUNN: Torger Reve om finanskrise og omstilling
Det begynte med noen sosiale boliglån i USA. Myndighetene ville at også folk med dårlig råd skulle få eie sin egen bolig. Rentene var lave, og veksttakten i amerikansk økonomi var god. Etterspørselen etter boliger steg, og det samme gjorde boligprisene. Folk begynte å føle seg velstående, og etterspørselen etter alle typer varer og tjenester steg. Verden opplevde deilige oppgangstider.
I slike veksttider var det lett å tjene penger, særlig for finansnæringen. Etterspørselen etter lån var rekordhøy. Det samme var marginene. Investeringsmulighetene var mange, og mer og mer ble finansiert med lånte penger.
Her var det mulig å bli rik i en fei.På Island gikk de lenger enn alle andre. Det var bonanza på Sagaøya, omtrent som da havet kokte av fisk rundt Island i tidligere år. Eventyret tok brått slutt på Island. I dag er Island et konkursbo, slik også mange av bedriftene de eide, er.
Finanssektoren selv må bære en stor del av ansvaret for finanskrisen. Bankene og de andre finansinstitusjonene var det første til å tjene på låneveksten. Internt belønnet de salg med fete bonuser, selv om de ofte kamuflerte selgerne som finansielle rådgivere. Banksjefene selv fikk de største bonusene og gunstigste aksjeopsjonene. I USA snakker vi om beløp i milliardklassen. Ikke rart at Barack Obama har innført lønnstak hos de bankene som nå får statlig krisehjelp.
Finanskrisen rullet inn i Norge
Hvordan ble Norge del av finanskrisen? Her hjemme var jo realøkonomien og statsfinansene bunnsolide med de oljeprisene vi har hatt de siste årene.
Årsaken til at finanskrisen i USA raskt ble en global finanskrise, er at finansmarkedene er globale. Før skaffet norske banker seg sine utlånemidler gjennom innskudd fra sparere og lån fra Norges Bank. I dag skjer det meste av fundingen i det internasjonale pengemarkedet.
Når det butter på Wall Street, får vi problemer på Aker Brygge. Og når bankene begynner å stramme til på utlånssiden, er det bedriftene i hele landet som får svi.
Samfunnsøkonomene som har modeller for makroøkonomien og som kjenner økonomisk teori, var ikke i stand til å predikere finanskrisen, selv om lærebøkene er fulle av analyser av bobler og økonomisk depresjon.
Når oppgangen er så høy så lenge, måtte det til slutt gå galt. Såpebobler er skjønne når det blåses opp, men til slutt sprekker de, og da er det bare en våt flekk igjen. Slik gikk det med det amerikanske boligmarkedet, og slik gikk det med mange av finansmarkedene. Island er ytterpunktet.
Blåser finansielle såpebobler
Vi var alle med på å blåse opp de finansielle såpeboblene. Finansinstitusjonene laget produkter hvor de nesten hadde klart å regne bort risikoen. Privatpersoner, investorer, pensjonsfonds og kommuner kastet seg over de nye finansielle produktene for å bli rike raskere enn banken.
Det verste eksemplet er egentlig de norske Terra-kommunene som pantsatte fremtidige kraftinntekter for å skaffe seg kortsiktige økonomiske gevinster. Til slutt satt de med dårlige amerikanske boliglån og det som verre var, og fallet var stort og brutalt, spesielt blant de rød-grønne politikerne som pleide å være mot grådighet og pengeflytting.
Forrige gang vi opplevde en finanskrise, på begynnelsen av 1990-tallet, klarte norske myndigheter å løse problemet ved å tvangsfusjonere de minste og selv overta de største tapsbankene. I ettertid var det en god forretning for staten. I dag er det verre å løse finanskrisen, og grunnen er at norske finansinstitusjoner er så avhengige av de globale pengemarkedene.
Vi trenger bankkrisepakker i alle land samtidig i fravær av en virkelig Verdensbank og et globalt Kredittilsyn. Jeg tror slike overnasjonale institusjoner vil tvinge seg frem dersom vi skal unngå lignende finanskriser i fremtiden.
Blodomløpet i den globale økonomien
Finanssektoren representerer selve blodomløpet i den globale økonomien. Verdenshandelen kan ikke fungere uten kreditter. Bedrifter kan ikke gjennomføre investeringsprosjekter uten finansiering. De færreste bedrifter klare å drive uten driftskreditter. Vi klarer ikke en gang å skaffe oss egen bolig uten et skikkelig pantelån.
Hadde finanskrisen vært begrenset til finanssektoren, hadde de fleste ikke brydd seg så mye. Da ville verstingene forsvunnet, og de solide overlevd, omtrent som i normalt fungerende markeder. Problemet er at krisen i finanssektoren omtrent umiddelbart smitter over i realøkonomien. Dermed rammes næringslivet og oss alle.
Når tilliten mellom de finansielle aktørene forsvinner, slutter de å låne penger til hverandre. Da reduseres bankenes utlånskapasitet. Samtidig gjenoppdager bankene risikoen på utlånssiden, og de begynner å stille strengere kredittkrav til bedriftene.
Bedriftene har allerede begynt å merke redusert etterspørsel etter sine produkter og tjenester, særlig de som selge sine produkter på eksportmarkedene. Dermed får bedriftene problemer i begge ender. De må skjære ned på produksjonssiden og kutte kostnader samtidig som de får problemer på finansieringssiden. Noen får betalingsproblemer, og dermed øker problemene på finansieringssiden. Regnskapsreglene er slik utformet at bankene må kostnadsføre tap før de oppstår, noe som gjør bankene enda mer forsiktige med å gi utlån.
Og så er den onde spiral i spinn. Riktignok hjelper det når Norges Bank setter ned styringsrenten, men det gjelder ikke for lån til bedrifter med økonomiske problemer. Resultatet er nedbemanning, bedriftsnedleggelser og konkurser, sannsynligvis langt verre enn hva vi opplevde ved forrige bankkrise. Da klarte myndighetene å begrense krisen i realøkonomien på en effektiv måte.
Vi vet i dag ikke hvilke effekter dagens finanskrise vil ha i realøkonomien, hvor dyp krisen vil bli eller hvor lenge krisen vil vare. Akkurat nå overgår økonomene hverandre i pessimisme. De siste ledighetstallene fra USA er alarmerende, og tendensen er den samme i alle land.
Resultatet er fallende etterspørsel etter varer og tjenester i neste alle sektorer, og dermed forplanter nedgangen seg til hele næringslivet. Det er her norsk næringsliv står i dag. Ikke alle sektorer i Norge kjenner trykket av nedgangstidene enda, men det er vanskelig å unngå å bli rammet.
Finanskrisen blir krise i realøkonomien
Hvordan skal bedriftene møte finanskrisen, som nå for lengst er blitt en realøkonomisk krise? Det er dette resten av artikkelen handler om.
Det er forskjell på hvor raskt norske bedrifter får føle effektene av realkrisen. De som rammes først er for eksempel eiendomsmeklere og de som selge luksusbiler.
Deretter kommer nedgangen i bygg og anlegg som kanskje er den mest konjunkturutsatte bransjen vi har. Bygging av boliger og næringsbygg stopper opp, og ordrebøkene i bygg og anlegg blir tynne. Men bygg og anlegg er også den sektoren som er lettest å få i gang igjen, for eksempel ved at det offentlige øker sine investeringer i vedlikehold og infrastruktur.
Regjeringens krisepakke til næringslivet hadde da også et stort element av offentlig vedlikehold og infrastrukturinvesteringer. Virkningene i arbeidsmarkedet er nærmest umiddelbare.
De neste sektorene som merker de internasjonale nedgangskonjunkturene, er de som selger råvarer og innsatsfaktorer i det internasjonale markedet. Det samme gjelder de som lever av verdenshandelen, transport og shipping. Ratene i tørrlastmarkedet har falt så mye at kurven vil gå inn i økonomilærebøkene som eksempel på et historisk krakk.
Når shippingmarkedene svikter, slik vi nå ser, faller samtidig skipsbyggingsmarkedet, ikke minst ved at tidligere inngåtte ordrer kanselleres. Norske verft og utstyrsindustri er foreløpig ikke rammet like hardt siden de har spesialisert seg på offshoresektoren hvor aktiviteten fortsatt er relativt høy.
Når folk opplever økonomisk usikkerhet, utsetter de sine kjøp av investeringsvarer. Det betyr for eksempel at bilsalget faller dramatisk, noe som rammer bilindustrien og leverandørene til denne. Vi har allerede sett de første konkursene i denne industrien i Norge ved at både Fundo i Høyanger og bildelfabrikken i Farsund (CDF) har gått konkurs i 2009, og både Raufoss og Kongsberg er hardt rammet. Volvo i Sverige sier opp tusenvis av arbeidere.
I 2009 vil ventelig alle norske eksportbedrifter oppleve redusert etterspørsel og fallende priser, og dette vil føre til kostnadskutt og reduksjon i produksjonskapasitet med påfølgende nedbemanning og bedriftsnedleggelser. Prisen på norske kroner har hittil lindret omstillingen noe i norsk eksportindustri, men dette vil neppe vare.
Møbelprodusenten Ekornes var tidlig ute med å justere ned sin produksjonskapasitet, noe som førte til nedleggelse av den tradisjonsrike møbelfabrikken i Stranda og nedbemanning og permitteringer i Sykkylven. De andre møbelprodusentene er minst like ille ute, og slik kan vi gi eksempler fra eksportbransje til eksportbransje. Selv fiskeindustrien som eksporterer sunn sjømat til en voksende befolkning i verden, får en betydelig nedgang i etterspørselen fra utlandet. Årets eventyrlige Lofotfiske blir ikke så eventyrlig likevel dersom fisken ikke kan selges til regningssvarende priser.
Tid for omstilling
Den viktigste effekten av finanskrisen er omstilling. Først vil finanssektoren selv måtte gjennomgå en helt nødvendig omstilling, ved at verstingene forsvinner og de andre konsoliderer. I prosessen vil det skje store strukturendringer i form av fusjoner og oppkjøp, også ufrivillige sådanne. I verste fall vil staten gå inn på eiersiden og tvinge frem ytterligere konsolidering og strukturendring. Problemet her er at staten må komme seg ut av sine nyervervede eierposisjoner dersom konkurransen i finanssektoren igjen skal bli reell.
Bankpakke II som ble fremlagt av finansministeren 8. februar 2009 har to hovedelementer for å bedre kredittilgangen til næringslivet: Det opprettes et Statens obligasjonsfond på 50 milliarder kroner som kan gi obligasjonslån direkte til næringslivet, og det opprettes et Statens finansfond på kr 50 milliarder kroner som kan tilføre ny kjernekapital til bankene, enten i form av fondsobligasjoner eller i form av preferansekapital. Kapitaltilførselen skal skje til markedsmessige betingelser, og bankene må innløse kapitalen innen fem år for å unngå at staten får eierandeler i bankene.
Positive omstillingskrefter
I konkurranseutsatt næringsliv vil det skje omstilling bort fra arbeidsintensiv industri og over til mer kunnskapsintensiv virksomhet. Dette er helt nødvendige omstillingsprosesser som før eller senere måtte ha skjedd likevel, men nedgangstidene forserer omstillingen.
Slik sett er finanskrisen en positiv omstillingskraft, selv om omstillingsfasen alltid vil smerte. De største taperne er alltid de som mister arbeidsplassene, og når det er nedgang i de fleste næringer samtidig, er det vanskelig å komme inn igjen i arbeidslivet. Dermed er vi ved andre hovedelement i regjeringens krisepakke for næringslivet, ta vare på de arbeidsledige og sørge for at de får kompetanseoppgradering som gir nytt arbeid. Offentlig sektor, utdanning, helse og omsorg, er vinnersektorene i økonomiske nedgangstider.
En annen positiv omstillingseffekt av realkrisen er at bedriftene på nytt må effektivisere og kutte kostnader. Dette følger av fallende etterspørsel, fallende priser og skjerpet konkurranse. De beste vil alltid overleve. Og de beste betyr her de som klarer å holde kostnadene nede og kvaliteten og prisene oppe. Lave kostnader og høy kvalitet krever effektiv produksjon, god organisering og effektiv bruk av teknologi.
Kvalitet og kompetanse
Høye priser og høy kvalitet krever effektiv markedsføring og høyt kunnskapsinnhold i produktene. Høy konkurranseevne kan defineres som høy produktivitet og høy grad av innovasjon.
For å få til dette, må bedriftene ta i bruk kompetanse og investere i kunnskapsutvikling for å oppnå konkurransefortrinn. De må også lære seg å spille sammen kunnskapsmessig. Kompetansebegrepet omfatter her både forskningsbasert, kundebasert og erfaringsbasert kompetanse og den rette kombinasjonen av ulike former for kompetanse og teknologi. Selv i nedgangstider er det kampen om talenter og teknologi som gjelder.
Økonomiske kriser skaper store omstillinger i næringslivet ved at bedrifter forsvinner, bedrifter restrukturerer og bedrifter effektiviserer. Dersom bedriftene har gode omstilingsstrategier i slike tider, vil bedrifter kunne komme ut av krisen styrket og slankere.
Må satse på forskning og utvikling
Forutsetningen er at finansmarkedene ikke slutter å fungere slik at også fremtidige vinnerbedrifter tvinges til å legge ned før de får omstilt seg. Noe kapasitet i gamle næringer skal bort, men dette må erstattes av nye og mer kunnskapsbaserte arbeidsplasser i andre næringer.
Det er i dette bildet at det er livsnødvendig for norsk næringsliv å fortsatt investere i forskning, innovasjon og kompetanseutvikling også i krisetider. Myndighetene skal ikke gå inn og redde enkeltbedrifter i krise. De skal stimulere arbeidsmarkedet og investere i næringsrettet kunnskapsutvikling.
Realkrisen er smertefull, men den er samtidig også en brutal og nyttig omstillingskraft som er med på å skape fremtidens kunnskapsbaserte næringsliv.
Fare for omstillingsskavanker
Det er alltid en fare for at bedriftene får så store skavanker under selve omstillingen at de likevel ikke klarer seg når krisen er over. Omstillingsskavanker oppstår dersom bedriften ødelegger samarbeidsklimaet internt i bedriften under omstillingsprosessene eller ved at de mister den beste kompetansen eller de dyktigste lederne underveis.
Omstillingsprosesser må alltid skje i et strategisk kompetanseperspektiv. Hvilke kompetanser kommer bedriften til å trenge når krisen er over? Hvilke kompetanser trenger bedriften i selve omstillingsprosessene? Hvilke kompetanseutviklingsmuligheter ligger i selve krisen og i de krisepakkene som myndighetene lanserer? En krise er alltid også en mulighet, som kineserne sier.
De bedriftseierne og bedriftene som kommer best ut av dagens økonomiske krise, er de som har størst kapitalmessig handlefrihet og best likviditet. Jeg vil likevel advare mot forhastede bedriftsoppkjøp på billigsalg. Det må være god strategisk match mellom bedriftene som slås sammen.
Det er ikke nok at en bedrift er billig, i hvert fall hvis en tenker industrielt. Det kan imidlertid finnes finansielle investorer som kan spekulere i kjøp og salg av bedrifter i krisetider, og som har finansiell ryggrad til å tjene store penger på krisen.
Spørsmål om eierskap er et stort tema innen strategi, men jeg skal la det ligge her. Norske statlige fonds har noen store investeringsmuligheter her dersom de forlater sin nåværende porteføljetenkning.
Krise frembringer nye løsninger
Et spørsmål som ofte stilles, er om krisetider fører til mer innovasjon? Vi har ikke systematisk kunnskap om dette, men det er nok av eksempler på at kriser frembringer nye løsninger. Nød lærer naken kvinne å spinne, som det heter.
Problemet er at innovasjon også krever ressurser, så her har vi to motsatte utviklingskrefter. Krisen frembringer nye ideer og mer kostnadseffektive løsninger, men samtidig strupes nettopp innovasjonsarbeidet i krisetider ved at budsjettene kuttes. FoU prosjekter er særlig utsatt, så her er det igjen en markedssvikt hvor det er behov for offentlige virkemidler.
Dagens finanskrise er global, dyp og langvarig. Det har ført til en tilsvarende global, dyp og langvarig krise i realøkonomien. Myndighetene i de fleste land begynner å bli klar over at vi står overfor en global resesjon, og store krisepakker blir derfor lansert i de fleste land.
Spørsmålet vi må stille oss, er om krisepakkene er store nok og koordinert nok til å gjenskape veksten i verdensøkonomien. Det viktigste er å få finanssektoren til å fungere igjen, og det er også mot finansnæringen de største og mest målrettede krisepakkene har kommet.
Finanssektoren alene kan ikke skape ny vekst i næringslivet. Det er i realøkonomien, det vil si i næringslivet, veksten må komme. Ny vekst i næringslivet vil først komme når etterspørselen etter konsumvarer, industrivarer og investeringsvarer øker, og verdenshandelen igjen tar seg opp.
Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen med alle sine krisepakker kan ikke skape høyere internasjonal etterspørsel etter bildeler i aluminium eller Stressless stoler i hud. Dersom myndigheter i alle land forsøker å få i gang hjulene igjen gjennom lavere renter og økt aktivitet både i privat og offentlig sektor, er mulighetene for å forkorte krisen gode.
I mellomtiden er det næringslivet som må ta omstillingsjobben, og de som mister arbeidsplassene som må betale prisen for krisen. Slik sett er neppe Norge det landet som blir rammet hardest av den globale finanskrisen.
Hva med de 100 million kineserne som kan miste jobbene i kinesisk industri og som må vende tilbake til de fattige landsbyene de forlot? Hvilken sosial og politisk uro vil kunne følge i kjølvannet av den globale realkrisen?
Og hva med de landene som er nederst i den internasjonale matkjeden, for eksempel i Sub Sahara Afrika? Her vil fattigdommen og nøden bare tilta. Den globale finanskrisen er altså ikke bare en økonomisk krise, den vil også skape nye sosiale og politiske kriser.
Økonomisk systemkrise?
Er den globale finanskrisen en økonomisk systemkrise? De fleste økonomer, mener nei. Det finnes ingen opplagte alternativer til dagens globale kapitalistiske system. Men den samme globale kapitalismen synes å kreve nye reguleringer og normer, og dette gjelder særlig det finansielle system. Her er det åpenbart behov også for overnasjonale reguleringer og institusjoner. Disse mangler vi i dag.
Artikkelen er publisert i Horisont nr. 1/2009 - Norge 2.0. Horisont er NHOs tidsskrift for økonomi og næringspolitikk.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
