AKTUELL DEBATT: Kunnskapsnæringer
I et par tiår har økonomer, politikere og forskere diskutert og utredet hva som skal bære Norges industrielle utvikling når olje- og gassproduksjonen avtar. Det er både faglig og tverrpolitisk enighet om at løsningen er utvikling av bærekraftige kunnskapsnæringer. Norsk næringsliv kan ikke konkurrere på kostnadsnivå, vi er nødt til å konkurrere på kunnskapsinnhold.
Hvor er potensialene størst?
- Innen maritime næringer har Norge en verdensledende næringsklynge, og shipping kommer til å spille en nøkkelrolle i utviklingen av et miljøvennlig transportsystem.
- Innen energi og miljø har Norge en tilsvarende ledende posisjon, og fornybar energi og miljøteknologi vil være det største globale vekstmarkedet i dette århundret.
- Innen sjømat og biomarine næringer har Norge en solid kunnskapsposisjon i arbeidet med å håndtere miljømessige utfordringer.
Den globale konkurransen på disse feltene er knallhard, og de regioner som posisjonerer seg nå, vil vinne på verdensmarkedene og samtidig bidra til å løse verdens miljø, mat, og energiutfordringer.
Hva skal til?
Ledende kunnskapsnæringer springer ut av «globale kunnskapsnav». Slike globale kunnskapsnav finner vi i kjente næringer og regioner som bioteknologi i Boston, IKT i Silicon Valley, og olje- og gassindustrien i Houston.
Avansert kunnskapsproduksjon og utvikling av tette bånd mellom selskapene og kunnskapsmiljøene er selve kjernen - eller navet - i disse eksemplene. De er forsknings og innovasjonsdrevne, består av en kritisk masse av spesialiserte bedrifter, stor konsentrasjon av talent og teknologi, og har god tilgang på kompetent kapital.
Liten tradisjon for kunnskapsbånd
Der det norske utviklingspotensialet er størst, svikter det nettopp i selve navet. Norge har en relativt slapp tradisjon for slike kunnskapsbånd, og virkemidlene har begrenset effekt. I tillegg finnes det knapt midler til å gå den kostbare og risikofylte veien fram til kommersialisert teknologi.
Løsningen er virkemidler som samtidig utløser de store investeringer fra næringslivet og skaper langsiktig og forpliktende samarbeid. Slik er det ikke i dag.
Det kan relativt enkelt identifiseres potensielle milliardinvesteringer i miljøteknologi dersom risikoavlastningen fra staten tilsvarte 50 prosent. Da blir dagens ordning med en bevilgning på litt over 100 millioner relativt ubetydelig. Nok til en fjerdedels offshore vindmølle, eller mindre enn kostnadene knyttet til å bygge ett testskip for nye drivstoffsformer.
EU har allerede etablert virkemidler for investering i miljøteknologi hvor bidraget er inntil 60 prosent, og både Kina og USA signaliserer nye og store satsninger.
Storsatsing i gang
Gjennom initiativ fra Oslo Maritime Nettverk i samarbeid med Norges Rederiforbund har tidenes største privatfinansierte forskningssatsing - «Maritime Knowledge Hub» - begynt å få sin form. Næringsaktører - med rederiene i spissen - har så langt forpliktet seg til å finansiere professorater ved norske universiteter og høyskoler til en verdi av nærmere 100 millioner kroner.
Initiativet vokser stadig, og håpet er at de nye professoratene skal utløse nye tre-fire stipendiater hver, slik at det kan frembringes 60-80 nye doktorgrader med spesialisering innen maritim og miljø i løpet av de neste fem årene. Initiativet er et eksempel på hvordan man kan starte utviklingen av langsiktige og solide kunnskapsbånd mellom næringen og forskningsmiljøene.
Bruk av oljepengene
Vil en sterkere satsning på kunnskapsinvesteringer ha lavere langsiktig risiko og høyere avkastning enn plassering i finanskapital? Skal Norge utvikle ledende kunnskapsindustri er svaret ja.
Hvorfor da ikke transformere noe av nasjonalformuen til kunnskapsformue og avsette 500 milliarder kroner i et «kunnskapsnæringsfond»? Med utgangspunkt i handlingsregelen, og årlige investeringer tilsvarende 4 prosent av dette beløpet, utgjør det 20 milliarder kroner i året. En solid start i riktig retning.
Sammen med økt kunnskapsinnvandring er investeringer i storskala testanlegg avgjørende. Fra utvikling av vannkraftsindustrien og oljeindustrien vet vi at tunge investeringsmekanismer er nødvendig når nye industrielle områder skal utvikles. De økonomiske resultatene forutsetter at både ny og kjent teknologi skaleres opp til full størrelse. Samtidig finnes det per i dag ikke tilgjengelige virkemidler.
Et kunnskapsbasert næringsliv krever også økt tilgang på kompetent arbeidskraft. Norge scorer høyt på utdanningsnivå, livskvalitet, miljø og trygghet. Det er likevel ikke like lett å overbevise utenlandske kunnskapsarbeidere om at Oslo, Trondheim eller Ålesund er bedre steder å leve enn California. Om investeringene ikke tas nå, står de konkurranseutsatte næringene i fare for å bli taperne i et fremtidens arbeidsmarked.
Hva skal verden lære av Norge? Norge sitter nå på en unik mulighet til å vise verden at det gjennom enkle virkemidler er mulig å transformere et tradisjonelt næringsliv til ledende og miljørobuste kunnskapsnæringer. Den norske modellen kan da vise seg fra sin beste side ved både å bidra til fremtidens verdiskaping, og bidra til å løse verdens energi, mat- og miljøproblemer.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 22. oktober 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
