DEBATT: Finanskrise og proteksjonisme
Finanskrisen har for alvor begynt å føre til problemer i realøkonomien. Riktignok startet krisen i USA for deretter å slå inn over andre vestlige land, men problemene er nå globale og ingen land er upåvirket.
Problemene ble skapt og ble først synlige i finanssektoren, men stadig flere land retter nå oppmerksomheten mot tiltak som kan bidra til å stimulere etterspørselen, og dermed igjen få fart i økonomien.
Verktøykassen er innholdsrik, med rentesenkninger, økt offentlig forbruk, skattelette og subsidier som de vel mest anvendelige – og brukte – virkemidlene.
Virkemidlene er stort sett rettet inn mot de hjemlige arenaer. Det er ikke overraskende. De fleste er seg selv nærmest. Mange tiltak innebærer bruk av skattepenger, og det er politisk sett utvilsomt mer attraktivt å sette i gang tiltak som er synlige, og som gir uttelling i form av velgernes velvilje f.eks. å redde lokale arbeidsplasser – i alle fall på kort sikt.
Følelsen av kontroll over virkemidlene er også større når tiltak rettes inn mot å øke innenlandsk etterspørsel. De er som oftest utformet for lokale forhold og ut fra erfaringer der. Effekten er derfor kanskje størst nettopp når de brukes hjemme.
Proteksjonisme på fremmarsj
Selv om intensjonene ofte er aktverdige er det dessverre ikke bare etterspørselen som stimuleres; også økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme er på hurtig fremmarsj.
USAs redningspakker inneholder klare proteksjonistiske elementer. Landets naboer og NAFTA partnere Kanada og Mexico har uttrykt bekymring for dette. EU og andre økonomiske partnere ser også med uro på deler av USAs tiltakspakke, men den samme tilbøyeligheten ses også der. De enkelte land tenker i hovedsak på seg selv. Det nye øst-vest skillet som vokser frem i EU, er et eksempel på det.
Når krisen faktisk er global kan ikke problemene løses utelukkende gjennom lokale tiltak. For eksempel blir et nasjonalt fokus opplagt for snevert for å redde selskaper og arbeidsplasser som er eksportrettet. Et lands eksport er andre lands import, og med tiltakende proteksjonisme bør man ikke regne med at drahjelpen kommer gjennom andres tiltakspakker.
Fremgangsrike land som India og Brasil, så vel som utviklingsland for øvrig, står også i fare for å bli ofret i det nye proteksjonistiske spillet. Disse landene står allerede i dag for en betydelig etterspørsel, og de vil og bør bli enda viktigere i fremtiden. Den gjennomsnittlige kjøpekraften er begrenset, men befolkningen er stor, og dermed også den samlede etterspørselen.
I noen av de mer fremgangsrike utviklingslandene er det dessuten et stort antall forholdsvis velstående mennesker. De etterspør mange av de varer og tjenester som norske og andre vestlige selskaper tilbyr.
Norge taper
Det blir en utfordring ikke å falle for fristelsen for proteksjonisme i en situasjon der man har god grunn til å tro at andre land vil komme til å bli mer ensidig opptatt av seg selv.
Det er i et lite land som Norge, lett å slå seg til ro med at uansett hva man gjør så vil det bety lite i den store sammenheng, og at man derfor verken behøver eller bør ta hensyn utover sine egne. Norge kan ikke løse andre lands problemer på egen hånd, men det er heller ikke i Norges interesse å forholde seg passivt til en tiltakende proteksjonisme. Det vil Norge tape mye på.
Vi må derfor være pådrivere for at de internasjonale institusjoner som er til for å sikre friest mulig økonomisk samkvem over landegrensene, fungerer og videreutvikles.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 28. april 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
