KRONIKK: Økonomisk krise på Island
Islandsk økonomi er fortsatt i krise. Lånet fra Det internasjonale pengefond, IMF, setter stramme vilkår som bidrar til fortsatt økonomisk nedtur. Den nye regjeringen på Island må derfor vurdere nye løsninger.
Uansett hvilken løsning Island til slutt finner, vil utfallet ha stor betydning for Norge, ikke bare i spørsmål om havrett, fiske og mineraler på havbunnen, men også utenrikspolitisk og handelspolitisk. Derfor er det i Norges egeninteresse aktivt å bidra til en løsning på Islands krise som også passer norske interesser.
Ut over en avtale med IMF har Island tre alternative løsninger:
- En avtale med EU
- En avtale med Russland
- En avtale med Norge.
Island inn i EU
EU, ikke minst de toneangivende store landene Storbritannia, Frankrike og Tyskland har en økonomisk og politisk interesse av å få Island inn i folden. Selv om Island i dag er et fallittbo, har landet i fiske- og energiressurser og en høyt utdannet befolkning grunnlag for en bedre økonomi.
Et islandsk medlemskap ville utvide EUs havområde med tilgang til store fiskeressurser og kanskje øke EUs energiressurser. Etter en hestekur ville Island trolig måtte innføre euro og bli underlagt Den europeiske sentralbankens kontroll. Politisk ville EU med Island markere seg som en ledende aktør i Nord-Atlanteren, uten Norge.
Det russiske alternativet
Russland har likeledes en egeninteresse av å befeste forholdet til Island. I første omgang kunne en økonomisk hjelpepakke bli fulgt opp av et nærmere økonomisk og handelspolitisk samarbeid, kanskje med en utvidet adgang for hverandres fiskere i de to landenes havområder.
I første omgang ville et slikt samarbeid gi en politisk plattform som ville styrke både Islands og Russlands stilling i Nord-Atlanteren, også overfor Norge.
For Norge er intet av disse to alternativene særlig gunstig. Med islandsk medlemskap ville Norge tape forhandlingsstyrke i havretts- og fiskerispørsmål overfor både EU og Island. Et realistisk utfall kunne være at EUs kommisjonær for havrett og fiske blir en islending, hvilket neppe ville passe norske interesser.
Det er lite realistisk å håpe på at Island og Norge eventuelt ville søke om EU-medlemskap samtidig. På Island er krisen akutt, i Norge er både økonomien og motstanden sterk. Trolig ville det kreves flere år med islandsk EU-medlemskap og svekkelse av norske interesser til havs, før en norsk regjering ville våge å lansere EU-saken nok en gang, selv om også Danmark, Island og Sverige skulle innføre euro, ved siden av Finland.
Norsk pengeunion med Island
Motytelsene for en norsk bistand til Island bør i første omgang være en pengeunion, der Island innfører den norske krone som valuta og overlater til det norske Kredittilsynet å kontrollere finansmarkedene.
Det islandske næringsgrunnlaget er ensidig og sårbart og gjennom historien har Island ikke vært heldig med pengepolitikken. Dyktige medarbeidere i det islandske bank- og Kredittilsynet er blitt kjøpt opp av private banker. Resultatet er krise og konkurs.
For Island ville en pengeunion med Norge innebære en stabil valuta og lavere risiko i finansinstitusjonene med bedre sikring av folks sparing.
Finansminister Halvorsen har uttrykt betenkeligheter overfor en pengeunion, men for Norge ville en pengeunion med Island innebære en marginal utvidelse av økonomien; i 2007 var Islands bruttonasjonalprodukt, BNP, anslagsvis 5,2 prosent av Norges, for 2009 er anslaget høyst 3,7 prosent.
Kort og brutalt: i penge- og kredittpolitikken ville Island måtte tilpasse seg Norge, men til fordel for seg selv.
Mot mer omfattende samarbeid
Neste steg, på noe lengre sikt, kunne være en mer omfattende økonomisk union, med en nærmere samordning av havretts- og fiskeripolitikk, eventuelt med like rettigheter for begge lands innbyggere, og en felles regulering av fisket.
En slik union kunne også holde døren åpen for Færøyene og Grønland, som ikke er med i EU. Overfor både EU og Russland ville en økonomisk union av Island og Norge stå sterkere. Overfor EU ville Island og Norge stå sterkere sammen, enten de skulle velge å forbli utenfor eller på et senere tidspunkt velge å søke medlemskap.
I forhold til Islands krise synes vår rødgrønne regjering å opptre påfallende passivt, uten perspektiv og visjoner, og uten å ville komme den videre utvikling i forkjøpet ved en mer proaktiv politikk. Senterpartiet har imidlertid i senere tid markert seg med mer visjon i denne saken, trolig av frykt for EU.
For Norge ville et islandsk medlemskap i EU kunne innebære isolasjon og svekket forhandlingsposisjon overfor samtlige andre aktører i Nord-Atlanteren. Ut fra dette perspektiv kan risikoen ved tafatthet overfor den islandske krisen fortone seg som høyere enn ved et vidsynt initiativ.
Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 3. februar 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
