KRONIKK: Jo Bech-Karlsen om mediekrisen
I øyeblikket nedbemannes medie-hus over hele landet. Redaksjonene tappes for ressurser, aviser og tv-kanaler nedlegges, noen aviser kutter ut søndagsutgaver og bilag, og nylig ble tradisjonsrike Aften redusert til tredagersavis. Radikale kutt og innsparingstiltak i milliardklassen settes i verk i kjølvannet av finanskrisen.
Men det er nødvendig å forstå at denne mediekrisen opptrer samtidig med langt mer dyptgripende endringer i mediene selv, som berører både publikum og journalister sterkt. Da snakker vi ikke om krise, men om helt nødvendige omstillinger.
Det er derfor det ser så dramatisk ut i mediebransjen nå om dagen; alt skjer på en gang.
Ikke bare finanskrise
Finanskrisen har åpenbart forsterket prosessen med nedbemanning og innsparinger. Men mange av kuttene ville ha kommet uansett, av helt andre årsaker.
For det er teknologiske og strukturelle, og ikke først og fremst finansielle, årsaker til de raske omstillingene i mediebransjen. Papiret taper for nettet, og det skjer i akselererende fart. Internettet har tvunget fram helt nye organisasjons- og arbeidsformer i mediebedriftene. Tidligere atskilte medier har smeltet sammen i mediehus som publiserer på flere plattformer.
Denne prosessen, som skyldes radikale endringer i publikums medievaner, startet allerede tidlig på 2000-tallet. Først på slutten av 2007 og på nyåret 2008 begynte ekspertene å lukte at en global finanskrise var på gang. Norske medieledere luktet lunta tidlig på vårparten i fjor. Dette kom til å forsterke de grep de allerede var i ferd med å ta.
«Kombinasjonen av svekket medieøkonomi og økt avhengighet av reklamekroner åpner for en nyhetsproduksjon som er billigere å drifte, men som også er lettere å påvirke å styre utenfra», skrev Dagbladets redaktør John Olav Egeland i Dagbladet 7. februar i år. Dette er journalistenes mareritt.
Uten en mer robust forretningsmodell er det kvalitetsjournalistikken som vil tape. I dag er det vanskelig å se denne forretningsmodellen.
Hva skjer så med journalistikken?
Ny journalistrolle
Mediehusene har fått mange nye oppgaver; de leverer ikke lenger bare nyheter, bakgrunn og opplevelse, men inviterer også til dialog og deltakelse. For journalistene er konsekvensene av den nye mediehverdagen mange.
De må i løpet av arbeidsdagen jobbe for flere kanaler og med flere arbeidsredskaper samtidig. I tillegg til å skrive for avis, kan de for eksempel fotografere eller videofilme, redigere og skrive for nettavisen. De må arbeide stadig mer med interaktivitet, og blir samtalepartnere i tillegg til klassiske fortellere. De får publikum tett på livet, og må innse at publikum trer ut av sin gamle rolle og blir medprodusenter av innhold.
Journalistene må også lære seg digitale fortelleformer. De må gå inn i nye redaksjonelle prosesser, der det å arbeide i team blir mer vanlig enn å jobbe alene. Hele nyhetsredaksjonen omorganiseres for å tilpasses denne arbeidsformen. For mange journalister vil opphevelse av deadline og innføring av kontinuerlig publisering bety økt tempo og produksjonspress.
Alt er i forandring
Svenske studier gjennomført i 2006 og 2007 viser at «det blir stadig vanskeligere å snakke om en bestemt journalistisk yrkesrolle».
Man ser en tendens til differensiering, særlig i to retninger: Medarbeidere som oppdaterer og formidler fortløpende og i stort tempo, og medarbeidere som får drive med dyptpløyende og kreativ journalistikk (for eksempel reportasjer og gravejournalistikk). Det kan fort oppstå A- og B-lag i redaksjonene.
En følge av denne utviklingen er et annet trekk de svenske forskerne observerer: Journalistene er mindre «ute på jobb» og mer inne på redaksjonen. Generelt blir journalistyrket «mindre individuelt og stadig mer et samarbeid inne i redaksjonen». Men samtidig påvises det en treghet i den redaksjonelle kulturen.
«Gamle normer og rutiner henger igjen», skriver den svenske medieforskeren Gunnar Nygren. Som eksempel påviste de svenske forskerne at en tredel av en gruppe intervjuede journalister anså seg selv som flermediale («multireportrar»), mens dobbelt så mange anså at det var forventet av dem at de skulle være det.
De yter altså en slags stille «motstand» mot forandring. Det fins en spenning mellom gammel og nytt. Denne tregheten er også til stede i norske mediehus, ikke minst fordi det var etablerte medieselskaper som fra første stund drev nettavisene, og dermed tok med seg kulturer og tradisjoner fra de monomediale mediene.
Denne tregheten er tvetydig. Blir den for stor, kan den true en nødvendig omstilling. Men en viss treghet kan også være en styrke, fordi den gir tid og rom for gjennomtenkning av omstillingsprosessen; alt nytt gir ikke kvalitet, og alt gammelt bør ikke nødvendigvis forkastes.
Rollen utvides
Det er særlig nettet som tvinger fram endringer i innhold og sjangere. Innholdet utvides, og grensene mellom redaksjonelt og annet innhold blir uklare. «Hvem er journalist, når alle kan finne fakta og publisere dem?» spør Gunnar Nygren. Dette forholdet får også følger for utviklingen av sjangere.
Journalistikkens gamle sjangerbegreper blir for snevre for det nye mediet. Slik også den klassiske fortellerrollen er blitt det. Med interaktiviteten ser vi at journalisten får en mye mer differensiert rolle; han blir også samtalepartner, medskaper, redigerer av brukergenerert stoff, talentspeider, tilrettelegger.
Overlever journalistikken?
Så - vil journalistikken overleve jordskjelvet? I et noe lengre perspektiv er da mitt svar nei. Journalistikken vil forandre seg og bli åpnere, mer dialogisk, enda mer personlig og mindre profesjonsstyrt.
Den vil bli mer allestedsnærværende og i en viss forstand mer lokal (men også mer global). Den nye journalistikken vil stille store krav til nye former for medieetikk og kildekritikk, og redaktørrollen vil stilles alvorlig på prøve.
Men mitt svar på om journalistikken vil overleve er også et betinget ja. Det beste av den journalistikken vi kjenner kan komme til å overleve og finne sin plass i det nye medielandskapet: Gravejournalistikken, den gode reportasjen, den innsiktsfulle kommentaren.
Da er det helt avgjørende å utvikle forretningsmodeller som kan betale for kvalitetsjournalistikken, enten det dreier seg om å sende kvalifiserte reportere ut i verden eller sette dyktige journalister til å grave opp misforhold av samfunnsmessig betydning.
Kvalifisert journalistikk vil aldri bli gratis.
Referanse:
Kronikken bygger på en større artikkel i Materialisten- Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt (1/2 2009).
Artikkelen er publisert som kronikk i Bergens Tidende 3. juli 2009.
Send gjerne dine spørsmål oh kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
