BI FORSKNING: Jordskjelv i mediene
Det som skjer i nettavisene får selvsagt konsekvenser for kanalsamarbeidet i den integrerte eller konvergente redaksjonen. Tydelig blir dette når man skal tilrettelegge et stoff eller en sak for å tilpasse og koordinere innhold og presentasjon i de ulike kanalene. Da blir nettets interaktivitet noe alle kanaler må ta i betraktning.
Hvordan skal vi mobilisere lesere, lyttere og seere slik at de ønsker å respondere og delta i den videre utviklingen av saken? Ved hjelp av krysspromotering mellom kanalene og oppfordring til nettaktivitet i alle kanaler, kan en stor del av publikum mobiliseres.
På denne måten blir de delene av nettet som tradisjonelt har ligget på siden av journalistikken, trukket inn i journalistikkens kjernevirksomhet. Det vil på sikt påvirke og forandre hva vi legger i begrepet journalistikk.
Krever omstilling og omorganisering
I dag støter vi stadig på begrepet konvergensjournalistikk, som nettopp betyr «økt samarbeid mellom tidligere separate medieredaksjoner». Det ligger i sakens natur – kanalsamarbeid betyr nye former for samarbeid.
Dette samarbeidet krever omorganisering og omstilling og påvirker selvsagt arbeidsprosessene i redaksjonen.
Den svenske medieforskeren Helena Norman slår fast at den modellen som har hatt størst gjennomslagskraft i svenske mediehus, er «total integrering av de nye mediene i den opprinnelige organisasjonen, at alle kanalene ses på som relativt likeverdige og at materiale samles inn med tanke på publisering i flere kanaler».
Samarbeid i tre dimensjoner
Også i Norge er det denne tenkningen som vinner fram. Alle de nevnte dimensjonene fordrer samarbeid:
- Samarbeid for å få til integrering i samme organisasjon,
- Samarbeid for å skape likeverdighet mellom kanalene
- Samarbeid for å utvikle en kultur for deling av kildematerialet.
«En arbeidsorganisering i samsvar med disse modellene og strategiene innebærer endrede yrkesroller og statushierarkier», skriver Norman.
Hvordan endringene skjer
Hvordan endres journalistens yrkesrolle? Først og fremst ved krav om større fleksibilitet og evne til samarbeid. Det viktigste er samarbeid mellom journalister fra ulike medier.
Stikkordet er delekultur: Medarbeiderne må bli vant til å dele materiale og ideer med hverandre. Like viktig er evnen til forstå og tenke på tvers – det mange norske redaktører kaller «breddekunnskap» eller «breddeforståelse».
Det krever noe kunnskap om alle mediehusets kanaler. Men fortsatt vil det være viktig med dyp kanalkunnskap innenfor en eller to kanaler; kanalspesialister vil det også være behov for i framtiden.
Likevel er det i ferd med å bli et krav at de fleste medarbeiderne skal kunne arbeide i flere eller alle kanaler. «Det er vår merkelapp at vi jobber flermedialt og at allei framtiden må bidra i alle kanaler», sa for eksempel sjefredaktør Jan-Eirik Hanssen i Avisa Nordland i mediehusrapporten (forskningsrapport fra Handelshøyskolen BI).
Daværende nyhetsredaktør i Bergens Tidende, Anne Gjerde, trodde det «er et generasjonsspørsmål når alle er klare til å jobbe i alle kanaler». Dette skiftet fra individuell monomedialitet til teambasert multimedialitet «utfordrer hele den journalistiske kulturen og særlig den individuelle journalistens rolle», skriver Helena Norman.
Den fleksible journalist
Hva menes med kravet om større fleksibilitet? Rett og slett at medarbeiderne må være villige til å flytte på seg og omdisponeres etter behov. I dette ligger det klart et element av ressursbesparelse:
«Innenfor en mer fleksibel organisasjonsform blir det enklere å utnytte ressursene effektivt og flytte dem dit det er bruk for dem», uttalte tidligere sjefredaktør Einar Hålien i BT.
Hvordan endres statushierarkiene? Tidligere hadde man tydelige statusforskjeller mellom journalister i de ulike medier i avishusene eller kringkastingsselskapene. Det ble ofte snakket om Aog B-lag.
I avisene var det høyest status å jobbe for papiravisen, mens tv- og radiojournalister mange steder hadde B-status. Lavest status hadde nettjournalistene. I kringkastingsselskapene var tv-reporterne adelen, mens radioreportere ble sett på som annenrangs. Også der hadde nettjournalistene lenge lavest status.
Disse skillene brytes nå raskt ned etter hvert som kanalene blir mer likeverdige. Kanalene spiller stadig mer sammen, og ikke mot hverandre; de konkurrerer ikke lenger seg imellom. Dette burde ideelt sett skape et bedre klima for samarbeid i team på tvers av kanalene. Likevel lurer det andre farer.
Nye A- og B- lag kan oppstå med differensiering av arbeidsoppgavene: Noen få får lage nye og originale produksjoner, mens de fleste må nøye seg med å oppdatere og vedlikeholde løpende saker i stort tempo.
Referanse:
Artikkelen er et utdrag fra Bech-Karlsen, Jo (2009): Jordskjelv i mediene: Vil journalistikken overleve?, Materialisten nr. 1/2 - 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
