KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Kinas økonomi
Nylig etablerte Kinas sentralbank - Peoples Bank of China eller PBOC - kredittlinjer med sentralbankene i Sør-Korea, Indonesia, Malaysia, Argentina og Hviterussland. Hensikten er å sikre at handelen som disse landene har med Kina, kan gjøres opp ikke bare i amerikanske dollar, men også i kinesiske yuan. Et lite skritt for menneskeheten, et stort skritt for Kina? Vil Midtens Rike snart utfordre USA som eier av verdensvaluta nummer én?
Åpning for bruken av kinesiske yuan snarere enn dollar i handelen med noen land er et lite skritt i retning av en internasjonalisering av yuan. Kredittlinjer på til sammen 650 milliarder yuan, eller 95 milliarder dollar, tilsvarer Kinas kvartalsvise overskudd på driftsbalansen med utlandet. Det er en dråpe i havet.
Viktigere enn den økonomiske effekten er den politiske. Kina gir et signal om at man ikke er fornøyd med dagens ordning – et internasjonalt valutasystem som for alle praktiske formål hviler fullt og helt på den amerikanske dollaren.
To slike signaler er tidligere gitt. Under World Economic Forum-konferansen i Davos i vinter uttalte den kinesiske statsministeren Wen Jiabao at det kanskje var på tide at læreren lyttet litt til eleven. I sitt arbeid med få på plass et moderne bank- og finansvesen har store, statlige kinesiske banker tatt inn prestisjetunge utenlandske finanshus som «strategiske partnere». Kanskje den kinesiske modellen med enklere spareprodukter og lettere gjennomskuelig låneprodukter har mer for seg enn de avanserte produktene lærermesterne kommer med?
En naiv tro på markedenes selvregulerende evner og intens jakt på kortsiktig profitt førte til et bank- og finansvesen med altfor lite egenkapital, med altfor mange produkter, som altfor få forstod seg på. Dagens internasjonale finanskrise skyldes i stor grad virkemåten til det amerikanske finansvesenet, mener Wen.
Et annet signal stod sjefen for PBOC, Zhou Xiaochuan, for da han for noen uker siden sendte ut et notat med forslag om å gi SDR en større rolle internasjonalt. SDR, eller spesielle trekkrettigheter, er en form for penger utstedt av Det internasjonale pengefondet (IMF).
Siden penger ikke lenger har noen binding til gull eller andre varer, er tilliten man har til pengene basert på at utstederen av dem viser måtehold. Om han ikke det gjør, og pengemengden stiger for raskt, blir det vanskelig å unngå inflasjon. Det betyr at pengeverdien synker. Den som har ervervet nominelle fordringer, taper kjøpekraft med mindre renten er høy nok til å kompensere for prisstigningen og å gi avkastning utover denne.
Nettopp denne frykten for amerikansk inflasjon var det Zhou Xiaochuan trakk frem i sitt notat. Den amerikanske sentralbankens nye politikk går ut på å kjøpe tilbake langsiktige statsobligasjoner med friske penger. ”Kvantitativ lettelse” kalles det. Denne politikken skaper betydelig engstelse i Kina. Vil de store dollarfordringene Kina sitter på miste kjøpekraft fordi amerikansk inflasjon kan være en hensiktsmessig måte for USA å dempe skadevirkningene av den finanskrisen USA selv har frembrakt?
Om den jevne kineser skulle se det slik – lurt av Vesten – kan det skape uro internt i Kina. I første omgang nasjonalisme rettet mot andre land og dets ledere. I neste omgang godt mulig rettet mot egne ledere. En slik utvikling vil Kinas maktelite for all del unngå.
Blant annet på den bakgrunn må vi se Kinas behov for sterkere markering av sin rolle på den globale finansarenaen. Med kritikk av USA og av dollarens dominerende rolle. Slik at den jevne kineser ikke skal ha noen grunn til å kjenne seg ydmyket – landets ledere står opp mot dem som ikke vil Kina vel.
En klassisk tabbe i internasjonal økonomisk politikk de senere år har vært for rask liberalisering av penge- og finansvesenet i mange land, og for fri anledning til å flytte penger ut og inn av land. Bråe kast og kjappe endringer er ikke Kinas vei.
Nettopp derfor vil ikke den kinesiske valutaen bli en global valuta av særlig betydning i overskuelig fremtid. En global valuta fordrer nemlig at verdipapirer i denne valutaen gjøres fritt tilgjengelig for folk og institusjoner i andre land. Det er ikke Kina interessert i.
Hvorfor ikke? Fordi frie kapitalbevegelser og en styrt valutakurs ikke går i hop. Så lenge Midtens Rike vil ha styring på valutakursen og en selvstendig rentepolitikk, kan ikke den kinesiske yuan bli en internasjonal valuta av betydning.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen E24 22. mai 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
