Bygg- og anleggsnæringen i krisetider:
Bygg- og anleggsnæringen spiller en nøkkelrolle i krisetider. Den blir hardest rammet, og det er i denne næringen krisepakker har størst og raskest effekt.
Regjeringen har varslet direkte tiltak mot krisen gjennom økt satsning på infrastruktur og vedlikehold av offentlige bygg.
Argumentet er først og fremst å holde folk i arbeid. Et annet viktig element i
denne sammenhengen må være å unngå at krisen senker kompetansenivået i de bedriftene som berøres.
Fare for å miste kompetanse
Frykten for å miste verdifull kompetanse i den norske bygg- og anleggsnæringen er høyst berettiget i dagens krisesituasjon.
Kompetanse, som er nødvendig for å kunne håndtere utfordringene som kommer når
markedet igjen snur, er i ferd med å forsvinne. Slik kompetanselekkasje har ikke bare store konsekvenser for næringen selv og de bedriftene som er involverte, men også en større samfunnsøkonomisk betydning.
60.000 berøres de neste to årene
Prognoser fra Byggenæringens Landsforening viser at 60.000 arbeidstakere vil bli berørt av krisen i byggenæringen i løpet av de to neste årene. På ett år har antall ledige i denne næringen steget med 75 prosent.
Bak disse tallene skjuler det seg menneskelige ressurser med kunnskap og erfaringer som er nødvendige for å produsere gode bygg og anlegg som bedriftene skal leve av, og vi som samfunnsborgere skal bruke.
En bedrifts viktigste ressurs er menneskene som jobber der. Kunnskap og kompetanse er selve grunnlaget for verdiskaping. Noe av denne kunnskapen er nedfelt i prosedyrer og rutiner, og kan dermed tas vare på selv om mennesker forsvinner.
Det er imidlertid ingen tvil om at mye kunnskap sitter i hodene på folk, og ikke minst er nedfelt i samhandlingen mellom dem. I dagens situasjon der bedrifter ser seg nødt til oppsigelser, vil mye kunnskap og kompetanse dermed gå tapt. Av erfaring vet man at mange som slutter i bygg og anlegg i stor grad søker seg til andre yrker for så aldri å vende tilbake.
Lærdom fra tidligere kriser
Bygg- og anleggsnæringen har i utgangspunktet god erfaring med å bygge opp og bygge ned kompetanse. Dette ligger i prosjektbaserte næringers natur. Svingningene i markedet forsterker disse betingelsene, og næringen har også tidligere stått overfor krisetider som man nå må dra lærdom av.
Ledere i næringen har sagt at den største feilen man gjorde i forrige nedgangsperiode på begynnelsen av 1990-tallet, var at man sluttet å rekruttere nyutdannede.
Dette har en negativ påvirkning på studenters studievalg, siden få ønsker å utdanne seg til arbeidsledighet. Man risikerer derfor å stå uten nødvendig kompetanse når pilene peker oppover igjen.
Kutter i opplæring og forskning
I nedgangsperioder ser man også at mange bedrifter strammer inn satsingen på opplæring og forskning, fordi de ikke ser seg råd til det. Når man i tillegg får oppsigelser, fører dette til at tilgangen på god kompetanse i bygg- og anleggsnæringen vil være på underskudd. Dette er et stort problem tatt i betraktning næringens betydning for samfunnet generelt.
Vi er alle tjent med at de byggene og veiene vi bruker er utført av en høykompetent næring. Hva kan så gjøres for å skape et bedre grunnlag for å opprettholde og videreutvikle en kompetent bygg- og anleggsnæring?
Målet her må være å sikre kontinuitet og samtidig fokusere på utvikling. Fra myndighetenes side kan mye gjøres i form av økt satsing på offentlige prosjekter og bedre lånebetingelser. I tillegg ønsker næringen selv endringer i permitteringsreglene.
Kompetanseutfordringen
Det er imidlertid også viktig at krisepakken, som legges frem i dag (mandag 26. januar 2009), inneholder et kompetanseelement, at de som blir sagt opp i dag får tilbud om etter- og videreutdanning. Risikoen er imidlertid stor for at disse tilbudene går i andre retninger enn bygg og anlegg. I stedet bør krisepakken inneholde midler til at bedriftene kan drive kompetanseutvikling, og på den måten unngå å miste gode folk.
I tillegg til hjelp fra myndighetene, må næringen selv ta tak i problemet. Det tar lang tid å bygge opp kapasitet og kompetanse, og bedriftene må nøye vurdere hva slags kompetanse de innehar og hva slags behov de vil stå overfor i framtiden.
Det må fokuseres på kompetanseprogrammer og etter- og videreutdanning.
Satsning på forskning og utvikling blir ofte nedprioritert i nedgangstider. Dette er imidlertid en feilslått prioritering, da det er resultatet av dette arbeidet man gjerne skal leve av i fremtiden.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 26. januar 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarertil denne artikkelen på E-post til 
