MAKROKOMMENTAR: Kreditt i USA
Sikkerhet og evne til å tilbakebetale er ord vi forbinder med god lånepraksis i Norge. I USA, derimot, er lavinntektsgruppene og folk med dårlig tilbakebetalingsevne mange låneformidleres favoritter.
Jeg har ikke tall på hvor mange kredittkort jeg er blitt tilbudt mens jeg har bodd i USA i vinter. På supermarkedene, bensinstasjonene, de store hotellkjedene, flyselskapene - stort sett alle tenkelige steder man kan bruke penger. Tilgang på rask kreditt har aldri vært noe problem for forbrukerne i USA. Så er også kredittkortgjelden sterkt voksende.
Men for mange låntagere er ikke alltid kredittkort løsningen. Særlig ikke for dem med lav til middels inntekt. De som trenger små, kortsiktige lån i hverdagen fordi lønnen ikke strekker til.
For dem er løsningen såkalte payday loans, det vil si lån som gis av spesielle låneformidlere som forskudd på neste måneds lønn. Over ti millioner amerikanske husholdninger hadde ifjor slike payday (cash-in-advance) lån.
Rask kreditt med skyhøy rente
På disse lånene betaler de mellom 400 og 1000 prosent årlig rente!
For å få payday-lån må man som regel møte opp personlig hos sin lokale låneformidler. Men dette byr ikke på noe problem.
Det er i dag flere payday-låneformidlere enn det er McDonald?s-lokaler i hele USA. Payday-lån gis imidlertid ikke til de fattigste. For å få lån kreves det at man har en inntekt (lønn eller stønad) og at man har bankkonto.
Payday-lån gis derfor hovedsakelig til den arbeidende middelklassen, militære og trygdede. Derfor holder også låneformidlerne til med sine svære skilt i områder der disse gruppene bor eller jobber (for eksempel utenfor militærbaser).
En typisk payday-låntager ber om et lån på 300 dollar. Lånet blir gitt under forutsetning at det skal betales tilbake i sin helhet ved neste lønning (som regel etter to uker).
Låntageren får utbetalt 300 dollar kontant og skriver så ut en sjekk på 345 dollar til låneformidleren, hvorav 45 dollar er et avtalt gebyr. Sjekken er datert til neste lønningsdag. På denne dagen hever låneformidleren sjekken (eller trekker det avtalte beløpet elektronisk fra låntagerens konto).
Gebyret på 45 dollar utgjør 15 prosent av lånebeløpet. Regnet om til årlig prosentvis rente, betaler denne låntageren 390 prosent rente.
Lettvinte lån - ingen spørsmål
Hvis det er så dyrt, hvorfor velger ikke heller husholdningene andre lånemuligheter? Mange velger payday-lån fordi de ikke har andre løsninger. Grensen på kredittkortet er brukt opp, og bankkontoen er overtrukket. Men mange velger slike lån fordi det er lettvint og ikke stilles noen spørsmål om sikkerhet utover at man har inntekt.
Videre tenker de fleste at dette er noe de bare skal gjøre én gang.
Men der tar de feil. De fleste låntagerne er nemlig i en situasjon der de ikke klarer å nedbetale lånene sine. Dersom man har så liten likviditet at man eksempelvis må låne 200 dollar for å dekke en uventet reparasjon på bilen, sier det seg selv at det er en viss sjanse for at man ikke klarer å betale ned lånet måneden etter.
Og det er nettopp dette låneformidlerne utnytter.
Flere undersøkelser, fra blant andre Center for Responsible Lending, viser at mer enn 75 prosent av låntagerne ikke klarer å betale tilbake lånet som planlagt. De fleste ender opp med å ta opp nye lån til en enda høyere rente for å dekke det første lånet. Dette gir store inntekter til låneformidlerne.
Over 90 prosent av inntektene deres kommer nettopp fra kunder som ikke makter å betale tilbake opprinnelige lån, ifølge Center for Responsible Lending .
Forslag om reguleringer
En løsning på problemet kan være at det offentlige gjeninnfører et tidligere forbud mot å kreve for høye renter (såkalte ågerrenter). Enkelte stater har allerede innført tak på hvor høye renter låneselskapene kan kreve. Nylig annonserte også Kongressen at den vurderer å innføre en lov som regulerer låneformidlerne.
Ikke uventet møter forslag om regulering protester fra låneformidlere og lobbyister. Mange økonomer finner også forslaget kontroversielt. Tak på rentene kan hindre fri konkurranse, noe som kan føre til at låntageren ikke får konkurransedyktige priser.
Enkelte mener også at systemet er bra som det er. Donald Morgan ved Federal Reserve Bank of New York argumenterer i en analyse fra 2007 for at payday-låneformidlerne øker velferden for låntagere som ellers ikke ville hatt tilgang på lån.
Ikke alle er enig. I en analyse av militære fra 2008 finner Carrell og Zinman ved Federal Reserve Bank of Philadelphia at payday-lån fører til finansiell uro slik at både arbeidsinnsats og velferd faller.
Sett rentetak
Jeg er av den oppfatning at dette markedet må reguleres ved å sette et tak på rentene. Markedet er ikke effektivt og fungerer ikke under de forutsetninger som kreves i frikonkurranse. For det første er det klare tegn på «moral hazard», som vil si at låntagerne har ikke samme informasjon som låneformidlerne.
Eksempelvis er det ikke samsvar med hvor lenge de fleste låntagerne planlegger å ha lånet og hvor lenge de faktisk har det. Renten de betaler, blir derfor en helt annen enn de opprinnelig ser for seg.
Og her virker pengepolitikken heller ikke effektivt. Det hjelper ikke at Fed setter ned renten til null prosent når låneformidlerne tar 1000 prosent i årlige renter.
For det andre forutsetter systemet at husholdningene skal ha en realinntektsvekst, slik at man kommer seg ut av gjeldsspiralen. Men reallønnen har vært uforandret for middelklassen i årevis, til tross for at produktiviteten har økt.
President Obama nevnte i en tale nylig at man har vern mot mye som kan volde skade for den enkelte i det amerikanske samfunn, men når det kommer til skade forårsaket av åpenbart ukloke økonomiske disposisjoner, så finnes det intet vern. Mange i USA vil nyte godt av reguleringer i den retningen.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagens Næringsliv 24. april 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
