KRONIKK: Jørgen Randers om klimakvoter
Man vet allerede hva kvoteprisen i EUs kvotehandelssystem vil bli frem til 2020. For perioden frem til 2012 er det delt ut så mange utslippsretter i forhold til det industrien vil trenge at kvoteprisen vil bli nær null.
For perioden 2013–2020 er kvotetaket heldigvis litt strammere – som en følge av Europakommisjonens heroiske kamp mot alle land og bransjer. I denne perioden
vil kvoteprisen trolig bli litt høyere: omkring 35 euro per tonn CO2-ekvivalent, eller 300 kroner per tonn (stigende fra 200 til 400 i løpet av perioden).
Kvoteprisen ikke høy nok
Dette leder dessverre til en åpenbar konklusjon: Kvoteprisen vil ikke bli høy nok til å fremelske de tiltak som er nødvendige for å redusere utslippene så mye som trengs for å nå vedtatte klimamål. Dette gjelder både i EU og i Norge.
I de siste fem årene har det vært gjort mange omhyggelige analyser av hva ulike globale klimatiltak vil koste, sist av konsulentselskapet McKinsey i januar 2009. McKinseys analyse viser at man trenger en kvotepris på over 500 kroner per tonn for å gjøre tilstrekkelig mange av deres 250 tiltak lønnsomme.
I en ideell verden ville kvotetaket (som jo er politisk bestemt) vært lavere og kvoteprisen høyere. Men vi lever ikke i en ideell verden, så kvoteprisen vil forbli for lav helt til 2020. Den forventede kvoteprisen på 300 kroner per tonn tilsvarer bare 10 øre/kWh i kvotekost for et kvotepliktig kullkraftverk.
Ikke lønnsomt med elbil, oppussing eller fornybar energi
Dette er for eksempel ikke nok til å gjøre fornybar energi lønnsom. I det neste tiåret vil strømkostnaden for grunnlast i Europa (og etter hvert Norge) ligge rundt 40 øre/kWh, selv med et fungerende kvotemarked. Det er kostnaden for kullkraft (30 øre/kWh) pluss kvotekostnaden (10 øre/kWh).
Og da blir ikke vindkraft, som koster 60 øre/kWh eller mer, konkurransedyktig – uansett hvor mye man ønsker det. Videre er det dessverre klart at du ikke kommer til å etterisolere hytta. Her blir nemlig gevinsten så liten at du ikke gidder å ta jobben: 3000 kWh spart per år, til 40 øre/kWh, er lik 1200 kroner per år.
Og ikke kommer du til å kjøpe elbil, selv om kvoteprisen vil heve bensinprisen med 80 øre/liter. Elbilen koster omtrent det samme som fossilbilen i anskaffelse, og gevinsten i form av lavere driftskost fordeles over bilens 15-årige levetid og har erfaringsmessig liten virkning på din kjøpsbeslutning.
Kvotehandel bidrar – men ikke nok
La meg ta et siste eksempel, uten relevans i Norge, men sentralt i manges tro på kvotehandelen. Selv med en kvotepris på 300 kroner per tonn vil ikke klimaproblemet bli løst med atomkraft – på grunn av folkelig motstand, behovet for statsgarantier og lang byggetid.
Denne listen med eksempler kan lages meget lang. Konklusjonen er at kvoteprisen ikke vil bli høy nok til å løse klimaproblemet før etter 2020. Svært grovt anslått, tilsier McKinseys analyse at en kvotepris på 300 kroner per tonn vil fremelske omtrent halvparten av de kutt som trengs. Men nå gjelder det å holde tunga rett i munnen! Konklusjonen er ikke at kvotehandel er unødvendig.
Må suppleres med kraftfulle verktøy
Konklusjonen er at kvotehandelen må suppleres med andre kraftfulle verktøy om man skal klare å kutte 20 prosent innen 2020:
- Lovendringer, som påbud om høy bygningsstandard, lave utslipp fra biler, elektrifisering av sokkelen, andel fornybar energi.
- Offentlig støtte til utvikling av sentrale klimaløsninger, som støtte til CO2-fangst og -lagring, havvindmøller, gassdrevne skip og bilbatterier.
For min del kan man gjerne smelle en karbonskatt på toppen. En kombinasjon av kvotehandel og karbonskatt er bare et problem i hodet på dem som er bergtatt av samfunnsøkonomisk kostnadseffektivitet. I mitt hode bidrar det til raskere løsning av klimaproblemet.
Statsminister Stoltenberg skal ha ros for sitt betydelige bidrag til å gjøre kvotehandel til et brukbart globalt verktøy. Nå må han få på plass det øvrige verktøy som trengs for å kutte klodens utslipp før 2020: påbud og offentlig støtte.
Verktøykassa må inneholde mer enn kvotehandel om verden skal unngå klimakollaps.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 16. april 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer på E-post til 
