KRONIKK: Norsk oljeøkonomi
Opecs generalsekretær har uttrykt et ønske om at Norge bidrar til å stabilisere oljemarkedet, i klartekst at Norge redusere sin oljeutvinning og gir avkall på markedsandel for å bistå Opec. Anmodningen burde ikke forbause: oljemarkedet er uvanlig ustabilt og preget av at etterspørselen avtar enda raskere enn tilbudet.
Opec har kuttet volum og vil kutte igjen, men nedgangen i etterspørselen etter olje er massiv; i USA trolig omkring 5 prosent i fjerde kvartal 2008 i forhold til året før.
Den uventede nedgangen i etterspørselen gjør at lagrene av råolje og produkter er store og trolig økende, samtidig som det er store volum olje på kjøl som gir et nedadgående press i markedet.
En forutsetning for at oljemarkedet stabiliseres er at lagrene blir bygget ned. Med mindre etterspørselen plutselig skulle ta seg opp igjen, krever en stabilisering derfor at tilbudet av olje reduseres betydelig.
Opec strever
På dette punkt strever Opec. Organisasjonen har vedtatt flere kutt i volumene, men de rekker foreløpig ikke til å stabilisere oljeprisen. Selv om bensinprisene til amerikanske forbrukere er blitt mer enn halvert siden sommeren 2008, fortsetter forbruket å synke i takt med det økonomiske aktivitetsnivået.
Produsentene, enten de er i Opec eller i andre land som Canada, Mexico, Norge eller Russland, har derfor lite å tjene på lave oljepriser. På lengre sikt drar heller ikke forbrukerne fordel av lave oljepriser; med avtakende leting og utbygging øker risikoen for ny knapphet på olje og naturgass og påfølgende prisoppgang når verdensøkonomien en gang tar seg opp igjen.
Verdens behov for stabile oljepriser og kontinuitet i virksomheten er et viktig argument for at Norge i denne situasjonen bør vurdere å samarbeide med Opec og kutte volum. Risikoen er at Opec alene ikke klarer å stabilisere oljemarkedet og at med fallende priser vil flere medlemsland øke utvinningen, ut over sine begrensete kvoter, for å satse på markedsandel, og dermed bidra til ytterligere prisfall på olje.
En støtte utenfor Opec, for eksempel fra Norge, eventuelt i samråd med Canada, Mexico og/eller Russland, ville ikke bare innebære et fysisk bidrag til å stabilisere oljemarkedet, men også gi en viktig moralsk og politisk støtte.
Vellykket støtte til Opec
To ganger tidligere har Norge støttet Opec i stabilisering av oljemarkedet; i 1986 begrenset Norge veksten i oljeutvinningen; i 1999 gikk Norge og Mexico til betydelige kutt i utvinningen og eksporten av olje.
Begge ganger var støtteaksjonen vellykket: i 1986 steg oljeprisen (Brent) fra et lavmål på omkring $11/fat i april til $17/fat i desember; i 1999 steg den fra $11/fat i februar til $26/fat i desember. Prisoppgangen skyldtes ikke bare volumkutt utenfor Opec, men de bidro til å snu stemningen i markedet og dermed prisutviklingen.
I oljemarkedet er det ikke alltid fornuftig å strebe etter markedsandel. Fordi etterspørselen på kort sikt blir lite påvirket av oljeprisen, er den til gjengjeld ytterst følsom overfor endringer i antakelser om balansen mellom tilbud og etterspørselen. Derfor kan samarbeidende oljeprodusenter tjene mer på mindre volum og tape på volumvekst. Dette har vært rasjonalen i Opec i mange tiår.
Norge har ikke evnet å tilpasse sin oljeutvinning til markedets dynamikk. Utvinningen økte sterkt på 1990-tallet, da realprisen sank. Da Norges oljeutvinning nådde toppen i 2001, begynte prisene å stige.
Fra 2003 frem til sommeren 2008 ble oljeprisen mangedoblet, mens norsk utvinning avtok. På denne bakgrunn kunne det være fornuftig å gi Opec en håndsrekning en tredje gang. En nedsettelse av volum betyr ikke tap av olje, men en utsettelse av utvinningen til et senere tidspunkt med forhåpentligvis høyere priser.
Lønnsomt å beholde mer av oljen
Med dagens lave oljepriser og lave rentesatser kunne en slik utsettelse lett vise seg lønnsom for staten. En reduksjon av norsk oljeutvinning for å bidra til en stabilisering av markedet kunne dermed være i både produsentenes og forbrukernes interesse, og i norsk økonomisk interesse.
Et norsk volumkutt kunne foretas ved en generell reduksjon av oljeutvinningen på samtlige felt, men med hensyn til gassutvinningen. Alternativt kunne staten velge å etterlate an andel av sin egen olje, administrert av Petoro, i bakken i påvente av høyere priser.
Som forvaltning av formue kan det i dagens situasjon med ustabile finansmarkeder være lavere risiko ved å beholde mer olje i bakken enn ved å pumpe oljen ut for å kjøpe utenlandske verdipapirer.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 4. februar 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
