KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Sigbjørn Johnsens oppgave
Den gode nyheten: Nu går alt meget bedre. Oljeprisen stiger, OECD sier Norge blir første land ut av krisen, Gjedrem har satt opp renten. De lysere utsikter skyldes ikke kun oljefond, men at regjeringens krisepakker er brukt på offentlig investeringer og forbruk – hele 84 prosent. Danmark har brukt 47 prosent på skattelettelser, Sverige hele 70 prosent – Norge altså bare 16 prosent. Det har gitt jobber innenlands – men mindre til sydenturer. I Sverige har Reinfeldt skutt med hagle. Stoltenberg har skutt med rifle og truffet blink.
Den dårlige nyheten: Nu går alt meget bedre. For bedre tider betyr harde tak. Derfor har Jens gjort Sigbjørn Johnsen til finansminister.
Sigbjørn er veteran fra snuoperasjoner. Han ble Gros finansminister i 1990. Da var landet på full fart mot den høyeste ledighet etter andre verdenskrig. Næringslivets fremste menn – folk som Egil Gade Greve i DnC og Sverre W. Rostoft i Kreditkassen – hadde kjørt sine private banker til konkursens rand. De største bankene ble nasjonalisert, Statens Banksikringsfond etablert, aksjonærenes verdier nullet. Reformene fra den gang hjelper oss i dag.
Terningkast for økonomien
Nå som norsk økonomi tar seg opp, må Johnsen ta krisepakkene ned og handlingsregelen frem. Derfor: Jo flere terningkast Johnsen får for å holde styr på økonomien, desto færre terningkast får fagstatsrådene som budsjettvinnere. Sigbjørn Johnsen skal legemliggjøre vår kollektive fornuft og si nei til alle ønsker ut over forsvarlige rammer.
Han er eminent kvalifisert. Jeg har selv erfart hvordan statsråder som utøste sin vånde over å få avvist gode forslag, etter at Johnsen med bisk mine hadde malt budsjettsprekken på veggen, erkjente at de hadde vært som forvorpne løsgjengere uten blikk for landets tarv. (Da Jens tok over som finansminister prøvde han samme tekst, men klarte aldri samme mine!)
Men Johnsen finner et annet Norge enn da han ble finansminister i 1990. Jobben blir verre – og noe lar han kanskje ligge.
Europas syke mann
Sykefravær og uføretrygd gir rettigheter som for en finansminister betyr at alle borgere kan bevilge seg selv et lite grann av selveste statskassen. Når summene stadig vokser – og det skal strammes inn – må det kuttes nettopp i de gode formål: skoler, veier, haller.
Franske tilstander
I 1990 var kriseforståelsen høy: Alle skjønte at alle måtte ofre – alle hadde et syskenborn på Gjøvik uten arbeid. Det var da det. Nå har vi hatt politiaksjoner med brudd på normene i det norske system. Og leser jeg Anders Folkestad i Unio rett, vil han gjerne ta en Arne Johannessen, han òg – endog endre frontfagmodellen: at de bransjer som må overleve ved eksport skal sette lønnsnormen for oss alle. Så lenge arbeidslivets organisasjoner grovt sett var LO og NHO, var det enkelt. Men nå, med mer uregjerlige arbeidsgiver- og lønnstagerorganisasjoner blir verden vrangere: Skal det bygges et nytt solidaritetsalternativ, må flere motstrebere med.
Koloniherrene
Siden 1991, da banksjefer måtte gå og aksjonærene ta støyten, er det vokst frem helt nye ledertyper i norsk næringsliv, med bonuser og opsjoner av en annen verden. Som Eivind Reiten ser de på seg selv som koloniherrer hevet over innfødte nordmenn. Men hvis «Alle skal med», må de også inn i rekkene. Husk Albert Hirschmans berømte tunneleffekt for fordelingspolitikk: Er du i en tofils tunnel og den andre filen begynner å bevege seg, utløser det først ikke sinne, men håp: Du tror din fil også snart vil komme i siget. Slår det feil, bryter folk ut og det blir kaos. Bonuser og lavlønn kan ikke fortsette i hver sin fil.
Kostebinderiet
Riksrevisjonen har rettet skarp kritikk mot både Finansdepartementet og Norges Bank for forvaltningen av Oljefondet. Så langt preller den av: Holdningen later til å være at hvis det skal tapes penger til gagns i Norge, må det skje i regi nettopp av Norges Bank og Finansdepartementet. De forstår seg på store tap – særlig de selvforskyldte. Så langt avviser Johnsen Riksrevisjonen – han har jo selv hele tiden vært innflettet i det sosialøkonomiske kostebinderiet. Til nå er ingen holdt ansvarlig for tapene. Men problemet er større enn at Finansdepartementet vil unndra seg kritikk. Spørsmålet er om det under sin nåværende byråkratiske ledelse faglig sett er på høyden. Med Victor Norman er den debatten begynt.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 27. november 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
