AKTUELL DEBATT: Norges klimarolle
Klimadebatten er i ferd med å bli en av valgkampens viktigste saker. Noen mener at det ikke betyr noe hva Norge gjør. Det er USA, EU, Russland, Kina, India og andre folkerike land det kommer an på. Det er selvsagt viktig at Kina gjennomfører klimatiltak, og det er riktig at den globale effekten av kinesiske tiltak er langt større enn effekten av tiltak i Norge.
Norge kan imidlertid påta seg en oppgave som kan vise seg avgjørende i arbeidet med å få til helt nødvendige, vidtgående, globale og bindende klimaavtaler i årene framover. Og knapt noe land har bedre grunn til eller er mer egnet til å gjennomføre dette.
Norges som foregangsland
Tiltaket retter seg mot den aller største og vanskeligste delen av klimaarbeidet: Å vise at det går an å skape lavutslippssamfunn med høy velferd. Slik kan vi få de nye og raskt voksende økonomiene i verden, som nettopp Kina, India, Brasil og andre, til å være med på et forpliktende arbeid for å redusere utslippet av klimagasser.
Grunnen til at disse landene må med, er ikke at de slipper ut mest klimagasser. Per innbygger slipper de fortsatt ut langt mindre enn oss. De er heller ikke i særlig grad ansvarlige for det historiske utslippet som har brakt oss til dagens prekære situasjon.
Det er avgjørende å få disse landene med fordi de bruker oss – Vesten inklusive Norge – som modell for sin egen samfunnsutvikling. Vi er på mange måter deres ideal. Derfor må vi skape et lavutslippssamfunn med høy velferd, og på den måten unngå at de utvikler karbonintensive økonomier.
Økonomisk vekst henger tradisjonelt sammen med økte utslipp av klimagasser. Det finnes imidlertid en grense for hvor mye klimagasser som kan absorberes i det globale økosystemet.
Dersom velferd skal fordeles likt mellom menneskene, må også klodens opptak av karbon fordeles likt. Da kan utslippet være ca. 1 tonn per person per år. Norge slipper i dag ut 14,6 tonn per person. Vi må i forhold til en slik tenkning redusere vårt utslipp med ca. 95%.
Vise frem lavutslippssamfunnet
Det aller viktigste vi kan gjøre, å lage en plan for hvordan Norge skal se ut når utslippene er redusert og sette planen ut i livet. Det er bare ved selv å vise at vi kan og vil leve i et lavutslippssamfunn, at vi kan få politikere og befolkning i de voksende økonomiene til å akseptere en slik utvikling for sine egne samfunn.
Vi må vise hvordan utslippsreduksjoner gjennomføres i Norge og ikke basere dette på kjøp av kvoter i u-land.
Vi må gjøre dette selv om det ikke framkommer som en del av internasjonale avtaler eller på annen måte er forpliktelser vi påtar oss. Det må være frivillig og kan gjøres ensidig. Det finnes mye faglitteratur som viser at en slik omstilling skaper arbeidsplasser og også økonomisk vekst.
Må bidra til andres omstilling
I tillegg til å omstille vårt eget samfunn i høy takt, må Norge bidra til at andre land gjøre det samme. Det vil være etisk riktig og økonomisk nyttig å bidra til at land med stor vekst (og ennå lavt utslipp) innretter sin vekst basert på lavutslippsteknologi.
Dette innebærer at vi forplikter oss til å bidra med betydelige beløp hvert år til slike formål. Igjen kan dette være ensidige tiltak i tillegg til våre øvrige forpliktelser som delvis løses gjennom kjøp av kvoter.
Norge bør fra og med 2010 sette av 1% av nasjonalinntekten til slike formål. Senere bør dette trolig økes. Dette er i tråd med hva eksempelvis den mye omtalte Stern-rapporten fra 2006 mente kostnadene ville være for å unngå de verste skadene av global oppvarming.
Rikdom basert på olje
Norge er i en særstilling til å iverksette disse tiltakene. Vi er ett av verdens rikeste land. Det i seg selv forplikter i den situasjonen menneskeheten står overfor.
Dernest er det slik at vi er blant de få land i verden som vil få i alle fall en viss økonomisk og produksjonsmessig fordel av oppvarmingen – den samme oppvarmingen som kan komme til å ta livet av millioner andre steder i verden og som kan bringe hele nasjoner i undergang og oppløsning.
Men viktigst er det faktum at grunnlaget for vår fantastiske økonomi er basert på at vi i 40 år har pumpet opp og solgt olje og etter hvert gass til enhver som kan betale.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Dagsavisen 7. September 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
