KRONIKK: Erik Wilberg om kostnadskutt i norske aviser
Finanskrisen har aktualisert og forsterket behovet for at avisene må kutte kostnader. Det som er nytt denne gang i forhold til tidligere kuttrunder, er at behovet for å kutte nå brer seg ut til flere avisgrupper.
Tradisjonelt har det vært slik at de store avisene og nummer-to-avisene har måttet kutte - men nå ser vi at kostnadskuttene er nødvendige på bredere basis.
A-pressen hadde styremøte forleden og sier takk og farvel til 350 (DN 29. august). Samme dag kan vi lese om Polaris Media som er hardt rammet av finanskrisen. I DN 28. august ser vi at Dagbladets toppsjef ikke utelukker kraftige nedbemanninger.
I DN for 25. august ser vi at Bergensavisen må kutte 25 ansatte - det er noe over 20 prosent av staben. Vi ser at de ansattes representanter programforpliktet stemmer mot en slik løsning. Men den er helt nødvendig.
Bergensavisen, som er en av Norges største mottagere av pressestøtte med nær 34 millioner i 2008, må nok ta sin del av byrden internt med de endrede økonomiske forhold.
Vi ser også at det i VG ikke er noen som har meldt seg blant grafikerne for å ta sluttpakker. Og VG skal alene spare 100 millioner.
Vant til høyt kostnadsnivå
De økonomiske realitetene er slik at kostnadene har økt mer enn inntektene det siste året, og at tiår med et tilvent høyt kostnadsnivå nå raskt står for fall - og da må nødvendigvis dramatikken øke kraftig.
Selv om det ikke er mulig å erstatte en papirbasert forretningsmodell med en digital på kort sikt, er retningen i det som foregår ikke til å misforstå.
Avisene er inne i en langsomt nedadgående spiral, som fordrer nyere og tøffere kostnadskutt - uansett hvor mange sparerunder man har hatt tidligere.
Disse rundene kommer nå. I tillegg mobiliserer Mediebedriftenes landsforening (MBL) nå for å bli kvitt den «forhatte» filmsatsparagrafen, som i stor grad opprettholder et for høyt kostnadsnivå i de store avisene.
Når man nevner dette for kolleger i andre land, blir man møtt med skuldertrekninger og «dere har jo oljen». Men filmsatsparagrafen er en overlevning fra fortiden - og grunnlaget for den er helt borte.
Kostnadskutt tett som hagl
I høykonjunkturen har avisene klart seg bra - med sin unike rolle på de lokale markedene, og med annonselokomotiver på viktige nasjonale markeder. Vi skal ikke glemme at avisene fremdeles er landets desidert største mediekanal, og at det bare koster litt over en femmer å få den hjem i postkassen hver dag.
Men når markedene snur brått og inntektskilder tørker inn - er det ingen vei utenom å foreta dypere kostnadskutt. Og slik kommer det til å fortsette noen år framover.
Internasjonalt, for eksempel i USA, ser man at kostnadskuttene kommer tett som hagl, og at flere aviser er på begge sider av konkursens rand.
Jakten på nye forretningsmodeller
Jakten på nye forretningsmodeller opptar de fleste avisledere over hele verden. Og vi ser tegn til dyptgripende nytenkning - for eksempel i Detroit. Ingen vet helt om de lykkes, men så langt ser det brukbart ut.
Og jeg spår at vi kommer til å fylle våre egne spalter med den ene historien etter den andre om kostnadskutt. Og ropene om at avisenes samfunnsoppdrag står i fare kommer til å bli hyppigere.
Men det er nå en gang slik at vi har en markedsbasert avisbransje hvor tæring etter næring nå er tydeligere enn noen gang. Og det er fullt mulig å drive dagens aviser med samme kvalitetsnivå vesentlig billigere.
Mer å gå på i norske aviser
I Norge har også redaksjonene en del å gå på. I liten grad hører jeg snakk om layoutstyrt redigering (hvor man setter tekst og bilder inn i forhånds-definerte moduler). Her er det også mye å hente. Svenske aviser som har gjennomført dette, sier at det er vellykket. Så ved siden av kostnadskutt har vi også en endring av arbeidsprosesser og rutiner.
I en undersøkelse som jeg har gjennomført i de fire nordiske land blant toppledere i avis, sier 29 prosent at kostnader kan kuttes mer enn ti prosent. For Norge er tallet 20 prosent som oppgir at det kan kuttes mer enn ti prosent.
Om vi bruker gjennomsnittstall for kutt for avisene i Norge, snakker vi om kostnadskutt totalt sett for bransjen på 1,3 milliarder kroner. Det er omtrent det som allerede er blitt borte i tapte annonse-inntekter.
Det hører med til historien at vi her har spurt om hvor mye som kan kuttes uten at kvaliteten forringes. Det er blant annet gjennom bedre og smartere utnyttelse av teknologi - og i det bildet er filmsatsparagrafen til de grader en overlevning fra fortiden, i likhet med en stivbent eierskapslov, som gjør avissituasjonen mer utrygg.
Blant nordiske redaktører mener 32 prosent at kostnadene kan kuttes med mer enn ti prosent. For Norge er tallet mer bekjedne 12 prosent, som mener det kan kuttes mer enn ti prosent.
Betyr det at Norge er «ferdig kuttet»? Jeg tror ikke det - men mer at svaret kommer av vår tradisjon og det begrensede handlingsrommet.
Men som kjenner av bransjen gjennom mange år - nå er vi inne i en runde som er dypere, mer dramatisk og som påskynder utviklingen av digitale medier. Og da må nok en del grafiske dobbeltarbeidende plasser bort.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon 8. September 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
