Ny amerikansk president i krisetid:
Nobelprisvinneren Herbert Simon sa at mennesket er a one at the time machine: Det evner ikke tenke på mer enn én ting om gangen. Alle har erfart at en sjåfør slutter å snakke når trafikken plutselig blir farlig. Computere, derimot, er laget for parallell processing og kan håndtere flere stimuli på samme tid.
Vi makter bare å gjøre mer enn én ting når de andre er automatisert. Selv det kan røyne på: President Lyndon B. Johnson sa om Gerald Fords sjabre simultankapasitet: He can't walk and chew gum at the same time.
Flere ting på en gang
Evnen til å håndtere flere ting på en gang kan utvides enten ved delegering (å gi andre oppgavene og ansvaret) - eller ved preparering (forhåndsbeslutninger og rutiner for fremtidige avgjørelser).
En statsminister har et sett statsråder med hver sine departementer. Et parti har et program og prinsipper som gir retning for enkeltbeslutninger.
Men de som er delegert ansvar vil gjerne sjekke med sjefen og sikre seg ryggdekning. Og sjefen vil heller ikke overrumples og bindes av et fait accompli.
Derfor består trykket mot toppen. Som president Harry Truman sa: The buck stops here.
Krise etter krise
Den 20. januar blir Barack Obama USAs 44. president. Mer enn noen annen før ham i rekken, får han kastet på seg kolossale floker og farer. Men heller ikke han har mer enn 24 timer i døgnet - og både folk og saker vil konkurrere om dem. Her er noen:
- Den mest omfattende økonomiske krise på 80 år, med fare for en verdensomspennende deflasjon.
- Tre kriger - i Irak, i Afghanistan og nå krigen i den konsentrasjonsleiren som Gaza er blitt.
- Klimakrisen som truer hele kloden.
- Nye kriser mellom gamle motstandere - som India og Pakistan; fare for ytterlige spredning av atomvåpen til nye makter og dirty bombs til terroristgrupper.
- Krisen i tillit til USA som partner i internasjonal politikk.
- Krisen i tillit blant amerikanerne selv til at landet har en kompetent regjering.
Dette er bare overskriftene - under hver av dem ligger et vell av store og små saker. Den økonomiske krisen består blant annet i en ufattelig statsgjeld og katastrofalt dårlige finanser i amerikanske delstater, i bilindustrien som ligger med brukket rygg, i finansnæringen som må nykonstrueres, i et skattesystem som må reformeres.
I Irak må amerikanerne ut. I Afghanistan må både stat og nasjon bygges på nytt etter en krig som har vart i syv år, men der man nå er verre stilt enn da Taliban rømte Kabul i november 2001: Regjeringen er korrupt, narkotikaøkonomien blomstrer, infrastrukturen er elendig og Taliban er nå etablert som en trussel også i Pakistan.
I Midtøsten må det øves så mye press på partene at regjeringene kan motstå egne ekstremister, enten det er islamske fundamentalister som vil fjerne Israel eller israelske fundamentalister som stjeler land og vil fjerne palestinerne.
Klimakrisen krever en omfattende omlegging av amerikansk energipolitikk og samferdselspolitikk ? og globale avtaler som binder.
Slik kan man fortsette over hele feltet: Helsepolitikken må endevendes, utdanningspolitikken må refinansieres.
Tilliten må gjenreises
Ikke minst står man overfor oppgaven å gjenreise tilliten til og kompetansen i de mange offentlige institusjonene som ble korrumpert under George W. Bush.
Det spenner fra regelrett salg av fordeler til lobbyister mot pengegaver til det republikanske parti, fra bruk av påtalemyndigheten mot politiske motstandere i USA til tortur mot rettsløse fanger i Guantánamo.
Mange av Bushs håndgangne vil forlate Washington i vanære. Det gjelder også en Condoleezza Rice, som førte Bushdoktrinen om førsteslag i pennen; som sikkerhetsrådgiver ble hun tatt på senga av 9/11, som Russlands-ekspert foregrep hun ikke krigen mellom Russland og Georgia i august 2008, og som utenriksminister orkestrerte hun konferansen i Annapolis om fred i Midtøsten som nå er skutt i filler.
Bush selv vil gå ned i historien som kanskje den verste presidenten i amerikansk historie.
Gylden anledning til endring
Alt dette får Obama i fanget den 20. januar. Han har alt transformert amerikansk samfunnsliv og politikk ved å overskride gamle rasefordommer.
Han har mobilisert millioner og skapt håp ved sin kompetanse og vilje til å satse på erfarne og dyktige folk - folk som likevel må tåle at han, etter å ha hørt dem, vil være uenig og velge noe annet.
Trolig er den doble meldingen han må formidle i sin tiltredelsestale denne: Kriser som faller sammen og gjensidig forsterker hverandre er samtidig en gylden anledning til endring - krisetid er besøkelsestid. Dog kan han ikke følge alle saker på en gang, gjøre alt på en gang eller løse alt på en gang.
Men omfattende reformer, nasjonalt og internasjonalt, kan komme, vil komme og må komme. Det har skjedd før på en måte som dannet mønster og tente håp i en hel verden. Det ble kalt New Deal.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 9. januar 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
