KOMMENTAR: Derfor er maten dyrere i Norge
La oss begynne med merverdiavgiften. Den er tredelt hos oss. På aviser og bøker (som det selges mer og mer av i dagligvarehandelen) er satsen null. På food er satsen i øyeblikket 14%, mens nonfood belastes med 25%. Det siste er høyest i Europa.
En annen grunn til høye priser på våre dagligvare er de mange norske særavgiftene. Det gjelder f.eks. kosmetikk og parfyme, sjokolade og sukkervarer, øl og mineralvann, sigaretter og tobakk. Flere av disse avgiftene er enestående i sin form og sitt omfang sammenliknet med andre land.
En mye omtalt grunn til høye priser i Norge er samvirkeordningene og de monopoltendensene som derigjennom oppstår. Prisen på melkeprodukter, kjøtt og delvis fisk, samt frukt og grønt bestemmes ikke av markedet, men av bøndene i samspill med regjering og Storting. Monopoler og importforbud er jevnlig med på å bringe prisen oppover.
Det generelt høye kostnadsnivået her til lands er selvsagt også med på å skape prispress. I dagligvarehandelen er personalkostnadene inklusive sosiale utgifter høyere enn i mange andre land. Lokalleie og strøm utgjør også en høy kostnadsfaktor, men sammenliknet med utlandet er disse faktorene ikke vesentlig høyere hos oss enn i andre sammenlignbare land.
I vårt langstrakte land er selvsagt distribusjonskostnadene høye. Der har f.eks. danskene det enklere. Jeg har tidligere hevdet at dagligvaremarkedet i Norge er mettet og at det i mettede markeder ofte bryter ut priskrig.
Skal man ha suksess i situasjon hvor marginene utvilsomt kommer under press, må man sørge for rasjonell drift. Det dreier seg da om ”low margin - high volume - business”. To aktører som har fått til dette er NorgesGruppen og Reitangruppen. De er meget profesjonelle innen både engros- og detaljistleddene.
Det samme gjelder mange av deres leverandører på industrisiden, f.eks. Orkla med Stabburet, Lilleborg, Sætre, Nidar osv., Rieber, Kavli, Mills, Kraft og Brynhild. Her er det godt samarbeid med rasjonell engrosdistribusjon.
Der hvor handelen til tider har problemer med samarbeidet er der hvor samvirke-bedriftene kommer med i spillet. Som tidvise monopolister kan de være både byråkratiske og inneffektive, samtidlig som de derigjennom er med på å driver kostnader og priser oppover. At handelen noen ganger sier ”nok er nok” til slike aktører, der er forståelig. Jeg tenker på Tine/NorgesGruppen-konflikten.
Slik får vi lavere matpriser
Vil man ha prisene på norske dagligvare ned, kan man velge flere veier.
- Man kan redusere momsen og/eller redusere eller avskaffe andre særavgifter.
- Man kan avskaffe de monopolistiske samvirkeordningene og åpne for mer import av alle typer matprodukter. Gjør man det, vil nok effektiviteten hos Tine, Gilde, Prior og andre raskt stige.
- Handelen må selvsagt også gjøre sitt. Noe den også gjør både innen infrastruktur i butikk, distribusjon og miljø. NorgesGruppens nye ASKObygg i Gjesdal kommune i Rogaland er et godt eksempel på det.
En drømmetanke ville jo være å få til alle nevnte tiltak på en gang. Da ville vi kunne slå både svensker og dansker på pris!
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i tidsskriftet Dagligvarehandelen nr. 8-2009.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
