KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Barack Obama
Denne gangen var annerledes. Jeg sto blant to millioner mennesker på The Mall foran Kongressen i Washington da Barack Obama ble innsatt som USAs 44. president.
Først opplevelsen av et stemningsskifte: Politi og heimevern som var der for å holde orden, bidro til både god orden og god stemning ved sin vennlighet. Ikke brysk pranging av våpen, men smilende tilrop: «Good morning - welcome! Good to see ya’! Enjoy!»
Andre opplevelse var en velkjent norsk erfaring: Å stå i bitende minusgrader og vente i isnende vind i hele fem timer før selve seremonien, var en prøvelse. Men nettopp slike prøvelser er nordmenn trenet for ved Holmenkolldager og på Bislett-tribuner. Man kler seg etter været, ikke breddegraden (Washington ligger sør for Madrid). Bestemødre fra Louisiana i småsko hadde det verre. Men de holdt ut, de også, og danset til «American Pie» spilt på storskjermene.
Mest annerledes var det i forhold til tidligere opplevelser på The Mall. Under de store opptøyene etter Martin Luther Kings død, da røyken lå tykk. Ved de svære Vietnam-demonstrasjonene da Nixon var president. Utenfor Justisdepartementet ble en av dem møtt med tåregass. Skadefryden var at gassen ble sugd inn i luftkjølingsanlegget slik at selveste justisminister John Mitchell måtte rømme bygningen.
Taler så tårene spretter
Obamas tiltredelsestale var også annerledes enn hans gripende tale i Grant Park, Chicago, på selve valgnatten: «If there is anyone out there who still doubts that America is a place where all things are possible; who still wonders if the dream of our founders is alive in our time; who still questions the power of our democracy - tonight is your answer.»
Da spratt tårene i øynene på Jesse Jackson, den gamle borgerrettskjempen, og hos svært mange av oss andre. Her var det ekko fra Billie Holidays «Strange fruit» og fra Elvis Presleys «In the ghetto», der åpningslinjen er: «As the snow flies / On a cold and gray Chicago morn’.»
Tid for arbeid – ikke glitter
Obamas tale ved innsettelsen var en ganske annen: streng og stram, mot eksessene og uansvarligheten i Bush-perioden - ja, mot sammenbruddet av samfunnsånd. Obama begynte ikke tradisjonelt med «My fellow Americans», men med «My fellow citizens». For nå er det tid for alvor, for ansvar, for arbeid - ikke for ord og glitter, men for krav og offer.
Jeg betoner dette fordi andre har sett regimeskiftet som ren glasur over det egentlige Amerika. Stein Ørnhøi skrev i Dagsavisen: «Det er George W. Bush som er USA. Dessverre. Vår europeiske drøm om USA er en drøm. Dessverre. ... Nå har Obama overtatt. Stakkars mann.» Ørnhøi ga et ekko av det satirebladet The Onion skrev dagen etter at Obama var valgt: «Black Man Given Nation’s Worst Job.»
”Jeg tror på endring”
Jeg er uenig fordi jeg har tro på politikk, og på at Obama kan endre den - ja, på at endringen alt har begynt. Change has come to America.
Noen eksempler: Selv under paraden ved innsettelsen tok Obama en avstikker for å signere sine første Executive Orders. Det blir slutt på tortur. Guantánamo avvikles. Det står om langt mer: Gjenreisningen av den amerikanske rettsstaten - det er sterkt for de mange amerikanere som har følt bitende skam over Bushs herjinger med rettsvesenet.
Gjenreisningen av forskningen - «We will restore science to its rightful place» - etter åtte år med politisk manipulering av forskningsresultater og innpass for «intelligent design» i skolen som alternativ til utviklingslæren.
Utnevnelsen av nobelprisvinneren Steven Chu til energiminister. Hver dag nye beslutninger - som å la delstatene få iverksette krav til bilenes bensinforbruk. Bush-regimet skubbes tilbake, dag for dag, bit for bit.
Jeg er uenig også med Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv, som holder Obama for en begavet retoriker. «Men jobben som amerikansk president er først og fremst å ta beslutninger. Her står stadig Obama - foreløpig ? som et ubeskrevet blad.»
Mon det? Man kan ikke føre amerikansk valgkamp uten å ta beslutninger. Å gå mot strømmen om tilbaketrekking fra Irak. Ikke å føre valgkamp ved skittkasting. Å avstå fra offentlig valgstøtte og satse på at vanlige folk ville sende mange nok små bidrag. Kampanjen selv var et strategisk og organisatorisk mesterverk - uten beslutningsvegring. Nye grupper ble mobilisert.
Obama er ingen pingle
Obama er verken et ubeskrevet blad eller et persilleblad. Og ingen pingle. Han er sterk nok til å velge sterke statsråder - «a team of rivals».
Obama har vist at han kan få andre med seg og å gi dem en følelse av å være noe. Han har tent håp og offervilje. Han har ingen tro på at ledere må ha skyhøye lønninger og bonuser for å gjøre en god jobb.
Han har satset på at det som trengs og de som vil støtte ham er voksne folk. Han har alt endret amerikansk politisk kultur. I motsetning til Ørnhøi og Wiedswang er min konklusjon: Yes, he can.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 30. januar 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
