KOMMENTAR: Jo Bech-Karlsen om mediene
Det er bred enighet om at teknologi, endrede medievaner og økonomi er med på å forklare den tilsynelatende rivende medieutviklingen. Men det hersker ulike oppfatninger om hvor revolusjonerende endringene egentlig er.
Skal vi tro VG Netts sjefredaktør Espen Egil Hansen (Klassekampen 16. juni) har det allerede skjedd et paradigmeskifte som «bransjen selv ikke har tatt inn over seg»: nettet har allerede tatt over som den mest effektive bæreren av det journalistiske oppdrag.
Medieprofessor Hans Fredrik Dahl (Klassekampen 17. juni) maner til større sindighet. Erfaringen tilsier at slike endringer tar tid, sier historikeren. Men også han åpner opp for at flere i nær framtid vil velge nettet framfor avis og andre medier. Vi er enige om at masseavisene er de som rammes først og hardest av utviklingen. Idealet om avis for folk flest har stått sterkt i det egalitære Norge.
Masseavisen vil ikke overleve
Masseavisen slik vi kjenner den, kan ikke overleve på de nye vilkårene. Den skandinaviske omnibusavisen, som skrev om alt for alle (omnibus: «for alle»), hører det forrige århundret til.
Ifølge medieøkonomer er hovedproblemet at forbruket faller drastisk i den store gjennomsnittsgruppen av nyhetskonsumenter. Dermed fjernes grunnlaget for det massemarkedet for journalistikk som ble skapt gjennom det forrige århundret.
Forretningsmulighetene for betalt journalistikk forflyttes til den spesielt interesserte fjerdedelen av lesere, som vil stille høye kvalitetskrav. Den store gjennomsnittsgruppen vil forvente gratis nyheter både på nett, papir, mobil, og gjennom kringkasting. Det kan bety at flere og flere papiraviser må nøye seg med betydelig færre lesere og færre utgivelsesdager. Selv en tradisjonell masseavis som VG må forholde seg til denne utviklingen. For å overleve må mediene levere bedre og annerledes journalistikk enn sine konkurrenter.
Nettaviser som drivkraft
Nettavisene har vært drivkraften i denne utviklingen, både for gamle avishus og for kringkastingsstasjoner. I hovedsak tilbyr nettavisene sine nyhetstjenester gratis. Publikumsøkningen på nett er så stor at det påvirker alle andre kanaler. Nå satses det for alvor i mange nettredaksjoner, som særlig vokser fort i de store mediehusene.
NRK bygger i år opp en stor nettdesk med selvstendige nettredaksjoner (nrk.no) og har som mål å bli større enn dagbladet.no, som i dag er nest største nettavis etter VG Nett. Men det er også mediehus som «brekker nakken» på for stor nettsatsing og vurderer å trappe ned. Bare de aller største har betydelige inntekter fra nett.
«Nettavis» er et uklart begrep som knytter forbindelse mellom et gammelt medium (papiravisen) og et nytt medium (digitalt nettsted på World Wide Web). Koblingen er enkel: Avis på nett = nettavis.
Men nettavisen er noe mye mer enn en elektronisk papiravis, slik navnet innbyr til å tenke seg. «Den er en interaktiv database i kontinuerlig endring», poengterer journalistikkforskeren Magne Lindholm. Dette dynamiske elementet gjør nettavisen svært fleksibel, og uovertruffen når det gjelder kontinuerlig oppdatering.
Mer enn avis på nett
Spørsmålet er om betegnelsen nettavis er for snever for det mediene faktisk bedriver på nett. Mer og mer av det som skjer i «nettavisene» handler om annet enn nyheter og journalistikk i tradisjonell mening. Brukernes medvirkning på nettet har skapt nettsamfunn og nettdebatter med stor trafikk. Dessuten utvikles ulike former for opplevelser som ligger utenfor det som til nå har vært ansett som journalistikk. Skillet mellom nettaviser og andre nettsteder som også bringer nyheter, viskes sakte ut. Hvorfor skal det ene kalles avis og det andre bare sted?
Journalisten har tradisjonelt vært den som forteller om nye hendelser og velger ut hva som er interessant. Fortellerrollen blir for snever i de nye mediene. Med interaktiviteten ser vi at journalisten får en mye mer differensiert rolle; hun blir også samtalepartner, medskaper, redigerer av brukergenerert stoff, talentspeider, tilrettelegger.
Publikum deltar
Likevel skal vi være forsiktige med å overdrive betydningen av publikums deltakelse. Det er mye som tyder på at de pågående endringene av tradisjonelle publikumsroller er «en hybridisering mer enn en radikal forvandling», observerer medieprofessor Barbara Gentikow.
Hun hevder at påstanden om at publikumsrollen endrer seg grunnleggende fra passiv til aktiv «bunner i en viss medieblindhet». Med hybridisering mener hun at publikum samtidig fortsetter sin tradisjonelle atferd (lese i en bok, i en avis, på en nettside). Det er nok mer «en bevegelse fra å bruke et spesifikt medium for en spesifikk handling til å handle mer fleksibelt og differensiert», skriver hun.
VG Netts Espen Egil Hansen bekrefter i Klassekampen langt på vei denne observasjonen, når han sier at det som en tommelfingerregel bare er én prosent av brukerne som er aktive med å produsere eget innhold, og ni prosent som er villige til å komme med innspill.
Teknologioptimisme
Den største utfordringen akkurat nå ligger i utviklingen av mobiltelefonen som egen eller supplerende kanal. Ny og mer egnet mobilteknologi er under utprøving, og mobilt bredbånd er på full frammarsj.
«Mobiltelefonens etterfølger vil bli en større revolusjon for oss mennesker enn pc-en og internett har vært til sammen», skrev Nettavisen-gründer Knut Ivar Skeid allerede i 2006.
Det gjenstår å se om det er dekning for denne teknologioptimismen, men mye tyder på at mobilen blir det neste virkelige massemediet. Mobilen er billig og har en spredning og utbredelse – over hele verden – som pc-en bare kan drømme om.
I denne situasjonen mener mange at avisene må slippe papiret og sikte seg inn mot elektroniske leseplater. «Leseplatene kan bli avisbransjens redningsplanke,» hevder aviskonsulent og strategiforsker Erik Wilberg. Amazon har nettopp lansert en ny versjon av leseplaten Kindle.
Forfatteren Eirik Newth drøfter spørsmålet om for eksempel New York Times, som står på konkursens rand, rett og slett bør kutte ut hele papirleddet (som medfører enorme kostnader til papir, trykking og distribusjon), og heller gi hver betalende abonnent en gratis Amazon Kindle til sin daglige avislesing. Samtidig slår han fast betydelige svakheter ved denne løsningen. I mange år framover vil leseplatene være teknologisk primitive, og ta bort en rekke kvaliteter som avislesere tar for gitt, som for eksempel fargebilder.
Jeg tror nye generasjoner mobiltelefoner vil være hissige konkurrenter med en mye større funksjonalitet. Kanskje er leseplatene en dødfødt idé, fordi de henger så langt etter i utviklingen at de vil være utkonkurrert av pc-er og mobiler før de er oppe og går på en tilfredsstillende måte.
Mediepanikken hersker
Frykten for at papiravisene skal dø, kan skyldes det som kalles «mediepanikk», og som gjerne opptrer ved innføringen av nye medier. Med mediepanikk menes at man frykter at de nye mediene kan være skadelige.
I dag dreier mediepanikk seg om frykt for skadelige virkninger av chatting på nettet, dataspill, ja, i det hele tatt av å bruke mye tid foran skjermen. Denne frykten er ikke så sterk blant mediefolk. «Hvis brukerne i framtida foretrekker skjerm framfor papir, er det bare trist for treforedlingsindustrien,» skriver for eksempel Dagbladets redaktør John Olav Egeland
Dette betyr ikke at papiravisenes død er like rundt hjørnet, slik enkelte medieanalytikere har spådd. Det er snarere snakk om en langsom seigpining og kvelningsdød for de aviser som ikke finner sin plass i mediebildet. Ut fra erfaringer ellers i verden, vil det ramme de riksdekkende løssalgsavisene først.
Dagbladets tidligere redaktør Hege Duckert sa nylig at «alle papiraviser er inne i en skjebnetid. Særlig Dagbladet, som er så presset.» På spørsmål om hva som skal til for å redde avisen, svarte hun: «Jeg tror avisen må bestemme seg i større grad. Den kan ikke lenger gjøre litt av alt, den må være best på noe.» Her peker hun på et helt sentralt poeng i analysen av papiravisenes situasjon.
Sosiale medier i vekst
Såkalte «sosiale medier» har hatt en eksplosiv vekst de siste årene. Begrepet er litt uklart, men omfatter fenomener som Facebook, Wikipedia, YouTube, Twitter, Flickr og mange andre.
Det de har til felles, er at de mobiliserer mange mennesker gjennom kontakt og kommunikasjon om forskjellige temaer. Disse mediene har for tiden en enorm selvtillit, og hevder langt på vei at de kan ta over de «gamle» medienes sentrale samfunnsoppgaver. Dette er å gå mediene i næringen på deres mest sårbare punkt – demokratifunksjonen.
Mange mediehus har sett hva som holder på å skje, og forsøker å utnytte sosiale medier i sin egen virksomhet. Spørsmålet er om de klarer å fange de mange brukerne som allerede er i aktivitet i sosiale medier og i bloggosfæren – utenfor mediehusenes kontroll.
Så – vil journalistikken overleve? I et noe lengre perspektiv er mitt svar nei – ikke i den form vi kjenner i dag. Journalistikken vil forandre seg og bli åpnere, mer dialogisk, enda mer personlig, og mindre profesjonsstyrt. Den vil bli mer allestedsnærværende og i en viss forstand mer lokal (men også mer global). Den nye journalistikken vil stille store krav til nye former for medieetikk og kildekritikk, og redaktørrollen vil stilles alvorlig på prøve.
Men mitt svar på om journalistikken vil overleve er også et betinget ja. Det beste av den journalistikken vi kjenner kan komme til å overleve og finne sin plass i det nye medielandskapet: Gravejournalistikken, den gode reportasjen, den innsiktsfulle kommentaren.
Da er det helt avgjørende å finne forretningsmodeller som kan betale for kvalitetsjournalistikken. Kvalifisert journalistikk vil aldri bli gratis.
Artikkelen er publisert i Klassekampen 11. august 2009 under vignetten "Med andre ord". Arrtikkelen bygger på en større artikkel i tidsskriftet Materialisten nr. 1/2-2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
